I denne tiden prøvde hun mange forskjellige behandlingstilbud, der alle endte med at de ikke kunne hjelpe henne. Det siste håpet stod til et smerteteam på Ullevål sykehus, her var det lang ventetid, men i april 2019 fikk Ragnhild time der. De konkluderte også med at de ikke kunne hjelpe, noe hun ble veldig skuffet over, da hun hadde et stort håp om å få hjelp der. Tilbudet hun fikk var samtaleterapi, noe hun ikke følte ville løse hennes problemer. Det var med andre ord ikke noe mer helsevesenet kunne gjøre for Ragnhild.
sint, og smerter gjør at det kjennes uutholdelig og umulig å ta hensyn til noe eller noen. Jeg beklager at jeg ikke orker å legge barna fordi det eneste som gir en slags avslapping og kan løfte humøret og fortrenge vondter og problemer for en stund er å være alene i sofaen, med tv, telefonen eller en bok, eller stillhet. Jeg beklager at jeg ikke er flink til å foreslå og planlegge turer og ferier fordi det føles uoverkommelig å orke alle anstrengelsene det medfører av forberedelser, pakking, bæring, rydding og organisering.
I denne perioden skrev Ragnhild dette til Ole Kristian: Jeg beklager at jeg ikke lenger kan fylle rollen som den
Jeg beklager at jeg gjør familien vår dysfunksjonell, eller rettere: at det er jeg som er den dysfunksjonelle i familien. Jeg beklager at den dårlig betalte og fysisk krevende jobben jeg har hatt ikke lenger er et sted jeg føler jeg kan utrette noe fordi det er fysisk vanskelig og krever mye mer energi enn før, men kanskje aller mest fordi det bryter meg ned å tenke på å møte alle ting
kjæresten eller kona du hadde gledet deg til og fortjent å leve livet med. Jeg beklager at jeg ikke gir deg glede når du ønsker eller trenger det, eller har energi til å finne på morsomme og spennende ting sammen.
Jeg beklager at du ofte møter et lukket fjes, surt blikk eller
dumme kommentarer som følge av intensiv hodepine og tungsinn som kverner i hodet natt og dag og trykker meg ned konstant, som følge av smerter eller vekslende hormoner.
jeg ikke kan, klarer og orker.
Jeg beklager at kolleger ikke ville kunne oppleve meg som den ressurspersonen jeg hadde ønsket å være. Jeg er lei for at jeg store deler av tiden ikke orker å treffe folk, pga sosial angst for å måtte forklare meg og hvordan jeg har det, eller følelsen av å mangle tilhørighet, følelsen av å møtes på feil premisser fordi jeg ikke føler jeg kan bli forstått eller er som de andre. Jeg er lei for at jeg ikke kan være stolt av å ta meg bra ut hvis jeg anstrenger meg, for den jeg ser ut som i dag er ikke den personen jeg mener at jeg er eller vil være.
Jeg beklager at det går utover oss og deg, men også barna våre.
Jeg beklager at barna våre må vente forgjeves på å få med mamma på morsomme ting som tusenfryd på badeland, en tur i skogen fordi jeg ikke orker å gå pga smerter, eller ikke orker spille spill med dem fordi jeg er for sliten og trenger hvile oftere og lenger enn andre friske mødre. Jeg beklager at jeg kan fare opp mot en liten bagatell fordi hormonsvingninger gjør meg overraskende plutselig kraftig nedstemt, lei og
Jeg savner å ønske å være sosial, tørre å
17
Sarkomen #1-2020
Made with FlippingBook Publishing Software