KNUT KNUDSEN
Det var ikke jeg som skulle vinne, det ga ingen publisitet for laget mitt, Jolly Ceramica. Hadde jeg vært Italiener hadde jeg kanskje bremset for at rett mann på laget skulle vinne. Det som skjedde var at jeg skulle trekke opp spurten for Pierino Gavazzi, lagets nye storspurter. Jeg begynte å kjøre i front 2-3 kilometer før mål. Det var jo datidens “spurttog,” ikke som i dag hvor ofte 5-6 mann på laget er med på å kjøre opp spurteren, des- suten starter posisjoneringen inn mot spurten langt tidligere i dag. Jeg fortsatte å kjøre, så hørte jeg rop og kauking bak meg, jeg kikket meg bakover, under armen, det var 6-700 meter igjen, og jeg så at
På vei mot rosa trøye i 1975 utgaven av Giroen, men det var visst ikke jeg som skulle vunnet… på 17. mai!
meg som norsk på laget. Det ble fire fine år hos Jolly Ceramica. På høsten 1977 fikk vi på laget beskjed om at Jolly Ceramica var konkurs og at laget skulle legges ned. Utrolig nok samme kveld fikk jeg en telefon fra sportsdirektør i Bianchi, Gian- franco Ferretti. Han lurte på om jeg hadde lag neste år. Jeg svarte at jeg hadde et par fo- respørsler, men ingen avtale. Jeg var begynt å bli litt varm i trøya og flinkere til å for- handle. Han inviterte meg på lunsj i Padova, vi ble enige og det var da proffkarrieren virkelig satte fart. Det var et gigantlag med blant andre Felice Gimondi som hadde vunnet både Tour de France og Giroen. Han var jo nærmest som en gud i Italia. Det var også han som veldig gjerne ville ha meg på laget. Vi ble gode venner og han lærte meg mye. Han var en sykkelsporten gentleman. Giroen 1975 Gruppetto: Din første Giro d’Italia ble en spesiell opplevelse, hva skjedde etter at du vant åpningsetappen? Knut: Det var i 1975. Etter målgang fikk jeg kraftig kjeft etter å ha vunnet åpnings- etappen på Giroen.
Gavazzi hadde mistet hjulet, det gikk for fort. De som satt på hjulet mitt var Marino Basso og Roger de Vlaeminck. Jeg kunne jo ikke bremse, og fortsatte, jeg nærmet meg mål og fortsatte med fullt trøkk, og de klarte ikke å henge på, og med hundre meter igjen var det ingen på bakhjulet. Da var det bare å kjøre for fullt til målstreken.
Han var den eneste på bussen som smilte og gratulerte meg. Vi bodde på rom sammen, og når vi kom på hotellet holdt han på å le seg skakk over at jeg vant og så at jeg var så fortumlet over re- aksjonen fra laget. “Bare vent en halvtimes tid Knut, da kommer det til å banke på døra, og da blir det leven, da får du svare for deg,” lo han. Og det stemte, like etterpå banket det på døren og der sto sportsdirektør, Marino
«Signore Knudsen, hvorfor i helvete tror du du har bremser på sykkelen?»
Da jeg kom inn i bussen i rosa trøye og blomster og premier var det ingen av lag- kompisene som gratulerte, og jeg forsto ingenting. Vi hadde en erfaren syklist på laget, Martin van den Bossche, han hadde vært Eddy Merckx fremste hjelperytter. Han var vel 35- 36 år og med masse erfaring, mens vi andre var i 20-årene og langt mindre erfarne. Han ble hentet til laget for å lære oss ungguttene å kjøre løp.
Martin van der Bossche kom inn på laget med lang erfaring som hjelper for Eddy Merckx.
36 GRUPPETTO # 52
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease