KNUT KNUDSEN
“Mitt siste ritt som proff. Den gang kjørte vi partempo,og her kjører jeg med årets italienske mester Francesco Moser. Det var Trofeo Baracchi fra Pontedera til Pisa, 100 kilometer og vi ble nummer to,” forteller Knut.
sykkelen. Mot sykkelfeltets “uskrevne regler,” angriper Saronni umiddelbart når han ser sin største utfordrer til den rosa trøya ligge i grøfta. Jeg får hjelp av lagkameratene til å komme meg opp i feltet, men med rundt 1.5 kilometer igjen angriper Saronni og får 40 sekunder på meg. Jeg kom meg til mål, men hadde smerter i kneet og ble kjørt 20 mil til sykehus i Milano for en sjekk. To dager etter venter det mektige fjellpasset Passo Pordoi. Etter tre kilometer kjenner jeg at det ikke fungerer og må stå av. Det spesielle er at skiltet stakk ut på siden, noe som er ulovlig nettopp på grunn av faren for at det skal komme inn i hjulene. Her var det på yttersiden, og det betyr at de måtte ha flyttet skiltet ut i løpet av kvelden før. Jeg regnet med at det ville ha gått greit å følge de andre sammenlagtfavorittene til mål
Paven Gruppetto: Ikke verst å være velsignet av paven? Knut: Ja, før Giroen ble vi velsignet, og det som imponerte meg var at han ønsket alle “god tur” på rytternes eget språk. Ble familiemedlem i Vicenza Jeg ble raskt konvertert til det italienske levesettet. Jeg hadde kost og losji, inkludert språkundervisning hos familien til sykkel- entusiast og vertshuseier Pietro Marchioro
«1981 var min siste, men kanskje også min beste Giro d’Italia. Jeg vant alle de tre tempoetappene og fikk kjøre en dag i rosa trøye. En fin måte å avslutte de fantastiske tre-ukers turene i Italia.» Knut Knudsen
de siste etappene i Dolomittene. Grunnen til at jeg trodde jeg hadde sjansen til å få med meg trøya hjem, er at den siste etappen var en 50 kilometer lang tempo. Da hadde ikke 16 sekunder vært mye å hente inn. De to siste Giroene Gruppetto: Det gikk også bra i de to siste Giroene? Knut: I 1980 var det franske Bernard Hinault som tok sin første av tre Giri. Jeg fikk min beste plassering noen gang og ble nummer 15 sammenlagt. 1981 var min siste, men kanskje også min beste Giro d’Italia. Jeg vant alle de tre tempoetappene og fikk kjøre en dag i rosa trøye.
utenfor Vicenza. Jeg ble som en sønn i huset, spiste med dem og var en del av Marchioro- familien i åtte år. Laget tilbød meg en leilighet, men jeg hadde det så bra på det lille pensjonatet, Albergo Marchioro, et lite tolv-roms pensjonat med restaurant i landsbyen Santomio Di Malo. I restauranten var det dessuten alltid mat. Det var her fanklubben ble dannet, og de fulgte meg på nesten alle ritt. De hadde selv- følgelig vikinghjelmer. De fine menneskene og stedet var nok en medvirkende årsak til at jeg ble så lenge og hadde det så bra i Italia. Etter den aktive karrieren Gruppetto: Etter du kom hjem var du i en tid trener i Glåmdal Sykleklubb en periode i 1980-årene, også bra nivå?
42 GRUPPETTO # 52
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease