DEGENKOLB
mentseier på tre uker har blitt til én av sykkelsportens største ikoner. Karrieren til John Degenkolb akselererer like fort som han spurter. Tyskeren tar for gitt at utviklingen bare vil for- tsette på samme vis, til livet hans plutselig tar en brå vending. Dramatisk I januar 2016, når han er på tren- ingsleir med sine lagkamerater i spanske Calpe, havner Degenkolb i en alvorlig trafikkulykke. En bilist kommer på motsatt kjørefelt og raser frontalt inn i den lille treningsgruppen med Giant–Alpecin-rytterne. Ut av ambulansen sender Degenkolb en melding om at han har det bra, men skadene han har pådratt seg på låret, underarmen og i ansiktet er verre enn antatt. I tillegg er hans venstre pekefinger nesten fullstendig revet av. Det må til fem operasjoner før syklisten kan skrives ut av sykehuset. – Jeg fikk et annet perspektiv på det som virkelig teller i livet. Når jeg i dag ser tilbake på det som skjedde, må jeg si at jeg var heldig som kom ut av ulykken med livet og helsa i behold. Der og da tenkte jeg bare, okay, jeg skal på sykehuset, jeg må opereres, men om 7-8 uker kan jeg begynne å trene igjen. Alt jeg fokuserte på var å komme fortest mulig tilbake på sykkelen. Først etter et tragisk dødsfall i familien begynte jeg å forstå rekkevidden av det som hadde skjedd og stilte meg spørs- mål som «hvorfor klarte jeg meg i ulykken?» I dag mener jeg at erfaringene vil jeg få bruk for i fremtiden, men det var helt opplagt en vanskelig fase i livet mitt. Ikke alle klarer å
sjanse, når Degenkolb så åpner spurten. Ikke siden 1896, da Josef Fischer vant rittets første utgave, har en tysker vunnet Paris- Roubaix. For John Degenkolb blir «Helvete i nord» himmelen på jorden. – Situasjonen på velodromen i Roubaix var ganske lik den i Sanremo. Det ble spurt om seieren etter at vi hadde syklet 250 kilometer. Å vinne i Roubaix handler mye om erfaring og det å beholde roen. Roubaix er ikke et ritt som du vinner på første for- søk, men det tar flere år, før du er med og preger løpsutviklingen. Du må lære å forholde deg rolig så lenge som mulig, men i det av- gjørende øyeblikket må du an- gripe. I 2014 nølte jeg for lenge med å gå etter Niki Terpstra da han attakkerte, noe som gjorde at han vant og jeg ble nummer to. Men året etter bare kjørte jeg og tettet selv luken til de to i front. Jeg visste at dersom jeg ikke går nå, er rittet over. Jeg tvilte ikke på om det ville holde helt inn eller ikke. Jeg bare fulgte magefølelsen min, påpeker han. Kort tid etter målgang, når en overlykkelig John Degenkolb løfter seierens monumentale bro- steins-trofee i været, tikker hundrevis av gratulasjoner inn på en telefon som tilhører en dame i tyske Sachsen. Utallige anrop er damen nødt til å ta imot til hun omsider oppgitt brøler i apparatet «jeg kjenner for helvete ingen John Degenkolb». Mobilope- ratøren hadde kort tid før delt ut det gamle nummeret til proffsyk- listen på nytt, intetanende om hvem den prominente kunden var. Episoden illustrerer at 26-år- ingen etter sin andre monu-
keren vet at dette er rette øye- blikk. På ren og skjær vilje tetter han luken til Yves Lampaert og Greg Van Avermaet. Selv når rytterne bak kommer opp igjen like før de svinger inn på banen i Roubaix, mister ikke Degenkolb troen på seieren. Han legger seg i tredje posisjonen for å kunne kontrollere sine konkurrenter både foran og bak. Idet bjella ringer inn den siste runden i velo- dromen, får instinktet Degenkolb til å snu på hodet. I øyekroken ser han Lars Boom fra Astana svinge ut på siden i et forsøk på å komme opp og forbi. Men tyskeren legger seg ut og stenger døra. Ingen av motstanderne har snev av en
# 47 SM GRUPPETTO 71
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease