VERONA ITALIA
FULL FART HJEMME HOS ROMEO OG JULIE
VERONA - Kulturbyen i Nord-Italia - også sykkelkultur.
L eiebilen er parkert, inn- kvarteringen på hotellet er unnagjort og pan- demier og annet lumsk har tatt seg en pause. Jeg ruller inn mot sentrum, og når jeg kommer til plassen foran Arena di Verona er det rigget til sykkelfest med barneritt, guidet sykkeltur rundt byen og matservering. I morgen tidlig er det tid for Eddy Merckx Som regel er det en fin ting å være optimist, selv om jeg litt, nei ikke litt, veldig motvillig må inn- rømme at realister nok går på færre smeller. I morgen står nem- lig valget mellom mange høydemeter, eller veldig mange! Klokka er 06.50, foran meg har jeg Mario Cipollini, bak meg Arena de Verona og 3.300 syklister, mellom bena en sykkel som nesten passer og bærer den tidligere spurthelten Cipollinis navn – og ved siden av står faktisk selveste Fernando Corti Escartin. Det er spådd 32 grader, og solkremen har allerede begynt å innta øynene etter den tre kilometer lange sykkelturen fra hotellet. Escartin smiler og ser ut til å være en hyggelig kar, så jeg spør om han også skal sykle den lengste løypa, den med ett ekstra fjell, en ekstra bakke på 18 kilometer. Jeg hører på min egen stemme at den har et håp om at han skal svare, ja selvfølgelig. ”Nei, er du gal, det holder med
den korte,” repliserer Escartin! Det er noen øyeblikk du innser at overmotet er i overkant av det man på det mest optimistiske kan stå inne for. Dette er et av de øye- blikkene. Escartin, mannen ved siden av me, trenger ikke tapet i huset, han kan tapetsere med klatretrøyer fra all verdens største ritt. Den legendariske klatreren ser på meg når jeg blir stille, han forstår at mannen ved siden av, som har circa 50 prosent mer kropp, er en naiv optimist. ”That is will be I am sure a fine ride for you,” løy han så godt han kunne, på et mer- kelig engelsk som kun en spanjol får til, blikket sa noe mer i retning av; stakkars idiotiske mann! Klokka er syv, de sedvanlige ly- delskende italienerne finner fram til av-knappen på discoen for å er- klære rittet for startet. Å, for en start! Ingen masterbil som triller oss forsiktig i gang, her er det full gass fra første tråkk. Som inviterte fikk vi stå i første rekke, smigrende kanskje, men ikke så lurt. Gjennom Veronas gater med brostein, rundkjøringer og svinger hadde jeg ikke planlagt å sykle i mellom 40 og 50 kilometer i timen, men sykkelcomputeren lyver ikke. Det hadde vært greit hadde det ikke vært for at de som sto lenger bak i startfeltet skal forbi. De skal kjempe om seieren, ikke alle, men mange nok til at de første 20
Spurtkongen Mario Cipollini er jo ikke lenger å finne i proffeltet, men han fortalte at han fortsatt sykler rundt 15.000 km i året. Litt merkelig å han og Eddy Merckx ved siden av seg på startstreken.
kilometerne er det mest kaotiske kappløpet jeg har vært med på. Bare å holde seg fast og ikke minst følge med på veien. ”Sinistra,” ”destra” låt det bakfra og de toget forbi både på høyre og venstre side. Senere så jeg at dette også var et ritt i EM-serien for turryttere. Vel framme ved foten av den første stigningen, og nå roer det seg naturlig nok ned. Jeg har aldri gått inn i en bakke etter bare 20 kilometer med så stive bein. Det blir lungene som får ta seg av hardjobbingen opp fjellsidene. Det var sikkert lett å lure henne, muttern, der hun lå og skrek av smerter på Aker Sykehus mange tiår før man ville legge det ned.
66 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 45
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease