SYKKELPARADIS ALVDAL
TRONFJELLET - en slags bonus
Det er ikke mange meter før asfalten tar slutt og grusen overtar. Det er greit, ol- jegrusen er jevn og fin – til å begynne med. Terrengsykkel er fint, særlig her, tenker jeg, mens jeg ser ned på de tynne racerdekkene som burde vært et helt annet sted, men optimismen er fortsatt med på turen. Løyperekorden på 47,18 til Jan Fredrik Grue, fra 2008 er som ventet ikke i fare og rundt halvveis har jeg syklet like lenge. Ettermiddagen er i ferd med å bli kveld, og klatreturen har snart tatt meg til toppen av Tronfjellet. Grusen blir grovere og jo nærmere jeg er toppen. Bare rundt neste sving er det sikkert bedre tenker optimisten – men nei. Det var riktignok ikke fullt så bratt lenger, så jeg trosset grusen og snirklet meg mot toppen. Her oppe kan været gjøre en stor forskjell, heldigvis har vi disse dagene i Alvdal vært usedvanlig heldige med været, riktignok er området et av stedene med minst nedbør i Norge. Hadde det
O m du vil lufte sykkelen en dag til før hjemturen kan jeg absolutt anbefale klatringen til toppen på den andre siden av bygda, Tronfjellet. Langt der oppe, 1.666 m.o.h. ligger målet som er 1.160 høydemeter og 14 kilometer unna der jeg triller ut fra Aukrustsenteret i Alvdal. Landskapet ser ikke avskrekkende ut der det ligger i et døsig lys med sine rolige fjellsider og runde topper. Fjorårets turer i Alpene og Dolomittene er nå kun et vagt minne, så kanskje er mengden selvtillit litt i overkant. Jeg for- undres stadig over egen evne til å for- trenge de mørke tankene som med ujevne mellomrom dukker opp når lungene synes å være i det minste laget og fjellene i det største laget. Det kommer noe mørkt
og rart på toppen, rett under hjelmen når fjellsidene ikke står i stil med livvidden. Kanskje skal man være glad over evnen til å fortrenge det at man er et stykke unna ”grimpeur” status der man legger i vei, like optimistisk som alltid – helt til jeg når foten av fjellet. Etter å ha sagt farvel til Solan Gundersen & Co på Aukrustsenteret er det noen fine flate kilometer før du kommer til et lite, unnselig skilt som forteller deg at du skal svinge til høyre. Som jeg hadde blitt for- talt er det rett inn i bakken som egentlig ikke har mange sympatiske trekk før du er på toppen. Det er vel kanskje å over- drive, men tankene går til Mont Ventoux. Der er også de første kilometerne gjen- nom en skogkledd fjellside.
40 GRUPPETTO # 54
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease