MONTENEGRO Република Црна Гора
Velge riktig kajakk For å gjøre teori til praksis, testet jeg forskjellige båter på min lokale elv, Bregenzer Ache i Vorarl- berg, Østerrike . Selvfølgelig, med en sykkel, men bare minimalt ut- styr. Det ble raskt klart at modeller med et oppblåsbart gulv var mer smidige når de ble lastet. Et større volum viste seg også å være fordelaktig for vår tur, da vi måtte lagre sykler, telt, soveposer, mat, og sykkelbager på båten. Derfor valgte jeg den voluminøse Anfibio Revo XL -modellen. Vi skaffet oss også padleårer som kunne deles i fire små deler, opp- blåsbare redningsvester og tørr- drakter. Alt ble valgt med sikkerhet og kompakt pakking i tankene. Da jeg så på fjellet av ut- styr foran meg, lurte jeg virkelig på hvordan vi skulle få det med på syklene. På vei til Camp Grab I ukene frem til turen, regnet det mye i Montenegro. Elven flommet over, og brune biter fra fjellsidene suste ned fra fjellveggene. Det var ingen måte vi kunne navigere i de fullpakkede båtene i så høyt og urolig vann. Vi håpet at situasjonen ville endre seg og fortsatte planleggingen. Da vi kom til Podgorica, hovedstaden i Montenegro, ventet Gigo på oss. Han var en entusiastisk padler og randonee skikjører, og hadde startet reisebyrået, "Balkan Expeditions." En høy, solbrun, blid og godt trent fyr, han ønsket oss hjertelig vel- kommen på flyplassen. "Vel- kommen til Montenegro, la oss komme oss til leiren." sa han straks han så oss. Vi hadde nok
oppdaget bilen hans uten han, det var en klistremerke-dekket Trans- porter, med en kajakk på tak- stativet. Etter tre timer i bilen nådde vi Camp Grab , som ligger i en tett eikeskog - passende navn, da "Grab" betyr eik. Druestokkene som er tvinnet rundt tresøyler og pergolaer ser vi mange steder. Det er her vi skal tilbringe vår første natt. Til middagen gikk vi ned en tretrapp som endte rett ved elven. Det turkise vannet lyste mot oss. "Wow, dette ser annerledes ut enn de gjørmete flommene vi har hørt om de siste ukene," ropte jeg spent til Xaver. En stund sto vi på terrassen og så på vannbruset. "Vannstanden er perfekt," sa Gigo til slutt. "De siste kilometerne er livlige, men det klarer dere fint." Han kunne ikke la være å glise. Vi var ikke så sikre på at det ville bli så enkelt. Ny dag - avgårde Neste morgen samlet vi syklene og lastet alt utstyret. Styrebagen og pakksekkene ble fylt opp, og
overraskende ble det plass til alt. Jeg hadde ikke trodd at med både sykkel- og padlehjelm, de vann- tette bagene og redningsvester, at det fortsatt ville være plass i bagene," innrømmet jeg. Kajakkene og padleårene gikk på toppen av stativet. Fornøyde så vi på de lastede syklene våre. Med et lurt smil sa Xaver: "Det blir inter- essant å se når alt dette skal opp i kajakkene!" Etter en rask kikk på kartet, la vi ut på tur. Vi slet oss gjennom de første bratte bakkene. De tunge syklene var uvanlig kronglete å manøvrere på den grove grusen,
Som alltid er skiltene ved populære sykkelruter fylt med klistremerker fra hele verden.
Vi sykler over tara-elven som vi senere skal padle.
68 GRUPPETTO # 54
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease