MONTENEGRO Република Црна Гора
lig, de to siste kilometerne var det igjen grov grus og enda brattere. Steinbygningen vi kom til på slutten av veien var låst. I sommersesongen er det mulig å overnatte der. Nå, i begynnelsen av juni, var alt stengt. Blandingen av flott fjellandskap og grønne blomsterenger gjorde syklingen til en fantastisk opplev- else. Det var langt fra flatt hele veien, og med de tunge syklene ble det også litt trilling.
Da skumringen nærmet seg, sa Xaver: "Jeg vil sette opp teltet," mens jeg gikk av for å samle tre til et bål. Snart satt vi i en eng og kokte pasta på bålet, spente på hva de neste dagene vil bringe. Pittoresk morgenstemning Neste morgen våknet vi til strålende sol. Naturen viste seg fra sin vakreste side, nesten for pittoresk til å være sant. Tåken steg opp fra det dype juvet mens vi koste oss i solen. Med kaffe- koppen i hånden satt vi nærmest i ærefrykt ved kanten. Det er ut- rolig hvor raskt tåken stiger. Ser ut som en regnskog, tenker jeg. Da tåken kom og “pakket inn” campingplassen vår, og himmelen mørknet, pakket vi sammen. Fin sykkeltur Fortsettelsen på den asfalterte veien var mye enklere enn den grove grusveien, og det var for det meste nedoverbakke. “Denne veien er som en asfaltert sti. Aldri rett, alltid litt opp og ned. Hyggelig, beina beveger seg igjen,” strålte Xaver av glede. Vi var overrasket over at vi ikke
Camping På en liten høyde var det fantas- tisk utsikt. Dypt under kunne vi se elven Tara’s turkise-grønne vann. Jeg var i ekstase. "Wow, hvis alt går bra, vil vi padle der nede om i underkant av en uke!" Vi satt oss ned på en liten trebenk, betatt av naturen og de skiftende skyene.
smale veien var her asfaltert, og syklene rullet mye lettere. Nå be- gynte virkelig moroa. De få husene vi passerte hadde bratte tak som nesten gikk ned til bakken - klare tegn på snørike vintre. De eldre bygningene hadde skifertak, og mange hadde blitt erstattet av rustfargede metalltak. Vi gledet oss litt for tid-
# 54 GRUPPETTO 71
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease