biopsiprøvene uten at vi registre- rer det. Vi er en diagnostisk kje- de, sier Picker. Kjærligheten til kona tok ham fra Tyskland til Norge i 1996. Nå er han 52 år, og kommer snart selv i alderen hvor han bør teste seg for prostatakreft. Foreløpig har han ikke vært spesielt redd for å bli syk, selv om han jobber med sykdom daglig. - Ofte ser jeg symptomer jeg tenker at jeg ikke ønsker å ha. Men det er nesten noe jeg må ta som det kommer. Selv om han som lege har mu- ligheten til det, kommer han ikke til å gjøre flere undersøkelser enn nødvendig for å finne ut om han har kreft. - Jeg er ikke tilhenger av å hele tiden lete etter nåla i høystakken. Man kan ta en MR av kroppen hvert år og finne noe, men det man finner, er ikke alltid farlig. Derimot kan man bli skadet un- derveis, av alle undersøkelsene. Jeg kommer til å forholde meg til retningslinjene som finnes. De synes jeg er riktige og gode.
Derfor registrerer han og kol- legene alltid resultatene av under- søkelsene de gjør. - Stiller man en prostatakreft- diagnose med MR og avslutter saken der, er problemet at du ikke helt sikkert kan vite om du har rett eller ikke. Vi følger med på pasientene til diagnosen er endelig, og har også holdt øye med pasienter som er operert. Vi kobler resultatet opp mot den opprinnelige diagnosen, som en kvalitetskontroll, sier Picker. Utfordringen han ser med pro- statadiagnostikk er at det ikke er én enhet som har ansvaret for pasienten. Ofte er det to-tre avdelinger som må jobbe sammen og koordineres. Ved å registrere utfallet hos pasientene kan man finne ut hvor og hvordan ting kan gjøres bedre. - Var det radiologen som traff dårlig på diagnosen, eller urolo- gen som kunne vært bedre? Eller var ikke bildene bra nok? Det går ikke hvis vi på min avdeling ten- ker at vi bare konsentrerer oss om røntgenbiten, så får de andre ta
24 PROFO-NYTT 2/2020
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker