hjalp ikke Ansiktstrening N ye søvnapné-pasienter fikk treningsprogram i stedet for CPAP. Det hjalp ikke – nå tror forskerne at tilbudet vil være bedre for dem som har prøvd CPAP, men ikke kan bruke den.
Mindre motivasjon Da forskerne gikk videre med en større studie, testet de treningsprogrammet på pasienter som ikke hadde fått behandling for søvnapnéen sin tidligere. At de tok med pasienter som ikke hadde erfaring med CPAP, gjorde sannsynligvis at flere falt fra. Det var 104 pasienter på Ahus i Norge og det private sykehuset Fertilitas i Estland som enten fikk tilbudet om tolv uker med OMT eller havnet i en kon- trollgruppe. OMT-gruppen hadde kon- sultasjoner på video annenhver uke, mens forskerne fulgte med på utvikling- en i begge gruppene. Videre med erfaring – Vi prøvde med den samme tilnærming- en og den samme behandleren som i pilotstudien, men motivasjonen var en helt annen, sier den norske forskeren. Og resultatene uteble altså. – Vi ser at denne standardpakken med øvelser ikke passer alle, sier Unn Tinbod. Hun er stipendiat og logoped og presenterte resultatene fra den større stu- dien på Worldsleep i Singapore. Nå stiller Tinbod spørsmålene om kra- vene til pasientene var for strenge og for omfattende og om hvor nøyaktig pasien- tene selv rapporterte om treningen. Harald Hrubos Strøm er likevel klar på hva lærdommen er for å gå videre med OMT: – Vi må virkelig fokusere på pasienter som har en erfaring med søvnapné, sier han. Kortere trening Den norskledede forskningen er ikke alene om å prøve trening for å redusere pustestoppene. – Vi prøvde å lage litt
Absolutt ingen effekt. Det slår Harald Hrubos-Strøm fast etter forsøkene på å la folk med søvnapné trene musklene sine slik at de kan slippe å bruke CPAP eller skinner. – Dessverre, sier han etter forsknings- prosjektet på det som på fagspråket heter «orofacial myofunksjonell terapi» (OMT). Det vil si at pasientene har fått et treningsprogram for å trene musklene i leppene, kjeven, tungen og ganen. Tanken var at trening kan gjøre at luft- veiene holder seg åpne uten hjelp når de sover. – Pilotstudien som vi gjennomførte først, var virkelig tilfredsstillende. De som var med på den, rapporterte at de hadde effekt. Da brukte vi pasienter som opp- søkte oss aktivt og som allerede hadde prøvd og feilet med CPAP, forteller Hrubos-Strøm. Ti av de tolv pasientene i pilotstudien hang med hele veien. De to siste hadde rett og slett for mye å gjøre til å kunne trene en time hver dag.
mer moro, sier Chu Quin Phua, som er øre-nese-hals-spesialist og direktør for søvnkirurgi på Sengkang-sykehuset i Singapore. «Moro», det vil si tabata-trening. Det er korte treningsøkter med tjue sekunder hard trening, ti sekunder pause og åtte gjentagelser – altså varer hele trenings- økten bare i fire minutter. – Hjelpemidler er en fordel for å få flere til å gjennomføre treningen, konkluderer hun. Da snakker hun om alt fra en skje å dytte tungen mot eller en ballong å blåse opp til mer spesiallagede hjelpemidler for å gi tungen og leppene motstand. – Det er en rolle for myofunksjonell terapi i obstruktiv søvnapné. Dokumentasjonen er begrenset, men dette er lovende, mener Chu Quin Phua. Også Susana Falardo – nylig prisbelønt søvnforsker og tannlege i Portugal – har tro på myofunksjonell terapi. Den ser ut til å motvirke de negative effektene av apnéskinner, og som del av en kombi- nert behandling ser den også ut til å gi færre pustestopp, sier hun. Harald Hrubos-Strøm har planene klare for neste skritt selv om muskeltre- ningen mot søvnapné ikke ga de resul- tatene han hadde håpet på.
– Ingen signifikant effekt på nydiagnos- tiserte pasienter, forteller Unn Tinbod.
22
SOMNUS NR 2 – 2025
Made with FlippingBook - Online magazine maker