M ars 2009: Frida Skoglund Olsen står og klemmer et tre i skogen bak familiehjemmet på Nes. Barken er fuktig og rå etter vinteren, men bakken er snøfri, lufta er mild, og rundt henne kvitrer fuglene våren velkommen. Hjemme venter mannen Trond og de tre barna, de har nettopp hatt familieråd, men nå trenger hun litt tid alene. Hun står der og kjenner på varmen fra trestammen, mens hun ber til en overmakt hun egentlig aldri har trodd på: Gi meg styrke til å klare meg gjennom dette, for jeg skal ikke dø.
det kan være der og da. Hun vet hva hun snakker om. Amputert kjeve For henne ble kreftdiagnosen starten på mange år med sykehus opphold. På et tidspunkt fikk hun en så alvorlig infeksjon at hjertet stoppet – tre ganger – og presten ble tilkalt. Hun takker norsk helse vesen for livet, men ettervirknin gene etter kreften og behandlingen må hun leve med i resten av det.
Deretter setter hun seg på en stubbe og ringer resten av sine nærmeste.
– Du har jo to valg, du kan sette deg ned og sture og synes synd på deg selv, eller så kan du gjøre som bikkja, sparke litt grus over møkka og gå videre. Jeg gjorde det siste, sier Frida Skoglund Olsen. I dag er hun 62 år gammel og både styremedlem og likeperson i Munn- og halskreftforeningen. Én onsdag i måneden er hun på Gjøvik sykehus for å tilby støtte til mennesker som har fått den samme brutale beskjeden som hun selv fikk for 15 år siden. Hun er opptatt av å fortelle folk at de ikke må gi opp, men ta imot all hjelpen de kan få og se framover – uansett hvor tøft
–Du har jo to valg, du kan sette deg ned og sture og synes synd på deg selv, eller så kan du gjøre som bikkja, sparke litt grus over møkka og gå videre.
18
MUNN OG MÆLE 1:2024
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online