likeperson for pårørende i MS-forenin gen, ettersom hun selv var pårørende til en MS-syk mann. I 15 år pleiet hun ham hjemme, inntil han døde for to år siden. Omtrent på samme tid ble hun likeperson i Munn- og halskreftforeningen. – Jeg føler at jeg har gjort en liten forandring for noen, og det har gitt meg veldig mye, sier hun og trekker fram én spesiell episode, da hun ble kontaktet av datteren til en kvinne som hadde fått kreft i halsen, men som ikke turte å ta imot behandling.
– For noen uker siden fikk jeg en melding fra henne, der hun skrev at nå kunne hun spise litt most mat. Det var så godt å høre. Da hun selv fikk kreftdiagnosen, hadde hun ingen likepersoner å snakke med. Hun tror det ville betydd mye for henne å prate med noen som visste hva hun skulle gjennom, for hun var også redd for hva som skulle skje med henne. Hun er glad for at sykdom men ikke har gitt henne varig angst. Faren for tilbakefall sitter i bakhodet, men det er ikke noe hun går rundt og tenker på til daglig. – Hvis du gjør det, tar det knekken på deg. Man må tørre å leve. Noen av dem som stilte opp for meg og var så redde for at jeg skulle dø, har faktisk gått bort før meg. Derfor kan du ikke gå og være redd for alt. Vi må leve i dag og ta morgendagen når den kommer.
Det endte med at mora ringte Olsen, og hun la ingenting imellom.
– Jeg sa til henne at hvis du ikke tar imot behandling, så dør du i alle fall. Jeg følte at jeg måtte kalle en spade for en spade. I tillegg sa jeg at selv om de har sagt at det kan hende du våkner og ikke kan prate, ete eller puste selv, så er det ikke sikkert at halvparten av det faktisk skjer. Jeg fikk den beskjeden da jeg skulle kjevetransplanteres, men ikke noe av det skjedde. Dessuten får du god oppfølging etterpå, så du skal ikke være redd. For hver dag som går, er du nærmere målet.
Kvinnen takket ja til behandling og operasjon.
21
MUNN OG MÆLE 1:2024
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online