K unstig intelligens (KI) og KI-programmer som eksempelvis ChatGTP har vært tema i mang en lunsjpause, blant lærerkollegaer og i media det siste året. Ikke et unaturlig diskusjonstema, siden kunstig intelligens skaper nye problemstillinger og hodebry knyttet til både læring og ikke minst eksamensfusk. Diskusjonene har på den andre siden også handlet om hvordan KI har potensial til å fungere som et læringsverktøy og hvordan KI-programmer kan brukes som et verktøy for undervisere og i arbeidslivet ellers. KI-programmer som ChatGTP har imidlertid noen begrensninger og utfordringer, som gjelder enten man skal fuske på hjemmeeksamen eller bruke KI som et redskap for ærlig arbeid, noe som også er et hett diskusjonstema. Som vitne til mange av disse diskusjonene, kan jeg ikke fornekte følelsen av en slags likhet mellom meg og enkelte av disse KI-programmene. Enten som lytter blant kolleger i lunsjpausen, som leser av en avisartikkel (f.eks. Khrono eller universitetsavisa), eller scrollende forbi et innlegg om emnet på Facebook. Når enkelte klager på hvilke begrensninger disse KI-programmene har, får jeg lyst til å utbryte «akkurat sånn har jeg det også,
så jeg skjønner godt at ChatGTP synes dette er utfordrende». Et eksempel på en slik begrensning er å ha vansker med å sortere og prioritere tilgjengelig informasjon. Å skille det irrelevante fra det relevante. Når for eksempel ChatGTP mottar et spørsmål, tråler den gjennom enorme mengder data om emnet i sin søken etter svar. I kombinasjon med dens tidligere erfaringer og hyppigst forekommende informasjon om emnet (hvis jeg har forstått det riktig), leveres et svar. Brukere opplever relativt ofte at svaret som gis ikke samsvarer helt med forventningene til et svar. I likhet med meg selv, så greier heller ikke ChatGTP å fange opp alle disse små nyansene som gjerne varierer fra situasjon til situasjon og fra person til person. Slike nyanser og «hemmelige beskjeder» som skjuler seg mellom linjene i et spørsmål. Samme spørsmål kan stilles, men avhengig av situasjon og omgivelser så forventes helt ulike svar. Ta meg selv som eksempel. For meg er det ikke intuitivt at man i noen situasjoner alltid skal svare «jo takk, bare bra» ved spørsmålet om «hvordan det går» eller «hvordan du har det», uavhengig av hvordan «tingene faktisk går» eller hvordan jeg faktisk har det. I
25
Made with FlippingBook Online newsletter maker