sine lover hele tiden. I Canada drøftes nå om loven skal åpnes på dette området. En tredje skillelinje er om man må være terminalt syk eller ikke. Oregon-modellen krever terminal sykdom med forventet levetid på seks mnd., mens andre har kriterier som bare krever at det er en dødelig sykdom uten utsikt til forbedring. En fjerde skillelinje går på om man gjennom forhåndssamtykke kan åpne for dødshjelp til demente, en femte om bare kvalifisert helsepersonell skal kunne assistere, og en sjette om det bare skal foregå privat eller om det er en oppgave for det offentlige helsevesenet. Det er altså en rekke ulike forhold som det må tas stilling til og momentene over er ikke uttømmende. Hva skal vi gå for her i Norge og hva vil kunne fungere her? Noen mener at dilemmaene er så store og mange at det er umulig å få til en rettferdig lov, og at vi derfor må stå på forbudslinjen. Andre igjen mener at argumentet om at «siden man ikke kan hjelpe alle så skal man ikke hjelpe noen» er en menneskelig og etisk umulighet. Klart vi må hjelpe innenfor de rammer som samfunnet kan akseptere. Det er nettopp hvilke rammer samfunnet kan akseptere som må være den modellen som vi skal gå for. Vi skal ikke nødvendigvis ha Oregon-modellen eller en annen fungerende modell, vi skal utarbeide vår egen norske modell. En undersøkelse i 2020 blant foreningens medlemmer viser at det er stor majoritet for en mer liberal lov som i Benelux- landene enn for en strengere modell som i Oregon. For å kunne se om det er grunnlag for å utforme ut en norsk modell må vi få til en offentlig utredning av saken slik som blant annet vi og Human-Etisk Forbund har gått inn for. Foreløpig er det stor motstand mot et slikt utredningsarbeid blant politikerne, men vi ser små tegn som gjør at det etter hvert kan være håp om å få det til.
I debatten rundt dødshjelp har det lenge vært snakket om hva slags modell vi skal gå inn for i Norge. I mange år har foreningen antydet at Oregon-modellen vil kunne være et godt utgangspunkt for oss, mens andre igjen har sagt at den ikke dekker behovet og at vi må se en annen modell. I utgangspunktet er det en del grunnleggende forskjeller som vil være aktuelt å ta stilling til. En viktig skillelinje går mellom de som bare tillater assistert dødshjelp der legen fremskaffer den dødbringende medisinen, men hvor pasienten selv inntar denne, og de som tillater eutanasi, at en lege setter en dødbringende injeksjon i pasienten. I Oregon tillates bare assistert dødshjelp, og de andre statene i USA som tillater dødshjelp har laget lover som i stor grad bygger på Oregon- modellen. Heller ikke Sveits tillater eutanasi, så der er det også pasienten selv som må foreta den siste handlingen. Benelux-landene har hele tiden siden de fikk sine lover for ca. 20 år siden, tillatt eutanasi. Det samme er tilfelle f.eks. i Canada, New Zealand og nå sist Spania. En annen skillelinje er om det bare er somatiske lidelser som skal gi mulighet for dødshjelp, eller om også psykiske lidelser skal kunne kvalifisere til hjelp. Oregon-modellen tillater ikke bistand til psykisk syke, mens Benelux-landene har hatt åpning for dette i Hva slags modell skal vi velge i Norge? Tekst: Olav Weyergang-Nielsen Foto: Pixabay
Made with FlippingBook - Online Brochure Maker