PORTRETTINTERVJU
selv når alt smakte papp, ble en viktig del av veien tilbake.
En dramatisk start – og veien tilbake Sykdommen traff uventet og hardt for 20 år siden. Anne-Brit tok kontakt med legen da hun oppdaget noe som kunne ligne på en cyste, men i likhet med mange andre fikk hun beskjed om å dra hjem igjen og se ting an og ta kontakt hvis det ble verre. Etter akutte smerter og innleggelse ble det gjort ytterligere undersøkelser. Det var først da de skulle operere henne at de oppdaget kreften. I stedet for operasjon på det lokale sykehuset ble hun sendt videre til Radiumhospitalet. – I det store og hele er jeg veldig takknemlig for at alt gikk så bra, og jeg har vært heldig med få seneffekter til nå, forteller hun. Erfaringene fra behandlingen har fulgt Anne-Brit helt siden sykdomstiden. Hun understreker hvor avgjørende det er å komme seg opp tidlig, holde kroppen i gang og ta ansvar for egen oppfølging. Etter mange uker sengeliggende merket hun selv hvordan musklene svant og balansen ble dårlig. – Det å være i litt aktivitet når man er dårlig er så utrolig viktig. At man klarer å gjøre litt er bedre enn ingenting. Jeg har en venninne som er sykepleier og som besøkte meg på Radiumhospitalet. Hun fortalte meg at lungefunksjonen øker med 50 % bare man setter seg opp! forteller Anne-Brit. Et opphold på Montebellosenteret ble også et viktig vendepunkt. Der fikk hun mulighet til å «rydde i tankene» og møte andre i samme situasjon.
– Jeg måtte få flere blodoverføringer i Skien. Immunforsvaret mitt var elendig, og alt jeg spiste smakte papp. Men på sykehuset var det en av sykepleierne som hadde bakt rundstykker som smakte nydelig. Mat og bevegelse er så viktig når man skal bygge seg opp igjen. Fra medlem til lokallagsleder Anne-Brit meldte seg inn i Lymfekreftforeningen i 2008, etter å ha fått høre om foreningen under behandlingen på Radiumhospitalet. Allerede samme år deltok hun på sin første landskonferanse. Den gangen dro hun alene, men siden har mannen hennes ofte vært med, og også han har hatt stor glede av å møte andre medlemmer. – Du kan snakke annerledes med folk som har vært gjennom noe liknende – man forstår hverandre på en annen måte. Man kan bruke litt galgenhumor her enn med de man treffer i sitt lokalmiljø.
For et halvt år siden sa hun ja til å bli lokallagsleder i Vestfold og Telemark.
– Jeg må få skryte av styret. Vi fordeler oppgaver, stoler på hverandre – og ting blir gjort. Det er viktig å veksle aktiviteter mellom Vestfold og Telemark, og vise oss frem forskjellige steder. Det siste året har lokallaget rukket mye: årsmøte med innlegg fra Pasient- og brukerombudet i Telemark, medlemstur til Karljohansvern og Marinemuseet i Horten, deltakelse med stand og felleslag på Stafett for livet i Sandefjord, samt opprettelse av en egen Facebook-side. Tilbudene til medlemmene er mange, og styret har hvis økonomien tillater det, en støtteordning der medlemmer kan få økonomiske bidrag for å delta på landskonferansen og Lymfomuka. - Medlemmene sier landskonferansen betyr mye. Derfor støtter vi reiser – da blir terskelen lavere, og flere får deltatt. Lokallaget ser frem til en travel høst og vinter. Allerede i oktober skal Anne-Brit holde et innlegg om lymfekreft og arbeidet i lokallaget for Siljan Sanitetsforening. Senere blir det Nettverkssamling for tillitsvalgte, og
– Bare det å vite at man ikke står alene, gjør en stor forskjell, sier hun.
Hun fremhever dessuten hvor viktig det er å ta del i egen oppfølging.
– Du må samarbeide med helsepersonell og gjøre det du kan selv, sier hun, og hun forteller at hun selv har gått jevnlig til lege i etterkant. Forebygging av seneffekter er et annet tema hun er opptatt av, særlig beinhelse etter prednisolonbruk. – Følg med på beintettheten – oppdages det tidlig, finnes det god behandling.
Anne-Brit minnes hvordan små ting kunne bety mye i den tøffeste fasen. Å bevege seg litt og klare å spise,
9
Lymfekreftbladet 3/2025
Made with FlippingBook Digital Publishing Software