Autisme i dag 2/2021

Medlemsblad for Autismeforeningen i Norge

AUTISME I DAG 2/2021 Medlemsblad for Autismeforeningen i Norge

TEMA ARBEIDSLIV Intervju med NAV-direktør Hans Christian Holte Støtteordninger og tiltak i NAV Ut i jobb med Aspergers syndrom

AUTISME I DAG

Utgiver Autismeforeningen i Norge. Fire utgivelser per år Ansvarlig redaktør Joachim Svendsen Kontakt post@autismeforeningen.no Abonnement Årsabonnement kr. 300,- Medlemsbladet er gratis for Autismeforeningens medlemmer Spørsmål om abonnement: post@autismeforeningen.no Tlf. 23 05 45 70 Redaksjonen Elin Maria Lilloe-Wall Trude Stenhammer Janicke Mathisen Redaksjonskomitéen Vibeke Jacobssen Gardsten Åslaug Kalstad Hege Nerstad Gundersen Bente Strømsvåg Grafisk design Orgservice AS v/Kathrine Storm-Olsen Foto av Hans Christian Holte på omslaget: NAV Foto og illustrasjoner, når ikke annet er oppgitt: Shutterstock

I NORGE Au�smeforeningen

Veiledningstelefon: 23 05 45 72 Autismeforeningens veiledningstelefon er normalt betjent på:

Mandag kl. 10.00 - 14.00 Onsdag kl. 10.00 - 14.00 Torsdag kl. 10.00 - 14.00

Sekretariatet: 23 05 45 70 Autismeforeningen kan nås på hverdager mellom kl. 9-15 E-post post@autismeforeningen.no Besøks- og postadresse Thomles gate 4 0270 Oslo www.autismeforeningen.no På våre nettsider finner du mer informasjon om foreningen, våre tilbud, våre ansatte, lokallag, likepersonstjenesten med mer

Følg oss i andre medier

facebook.com/autismeforeningen

youtube.com/autismeforeningen

I NNHO L D

Leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Asbergertreff for voksne og høstleir for ungdom . . . . . . . . 7 Rapport fra digitalt landsmøte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Om sårbarhet; en personlig historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . .15 TEMA: ARBEIDSLIV Autismeforeningen intervjuer NAV-direktør Hans Christian Holte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Tobias og verdens beste Kompis Tobias (21) jobber ved Sandnes helsesenter . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Ut i jobb med Aspergers syndrom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Hva sier Autisme- og tourettesutvalget om arbeid og aktivitet for personer med ASD . . . . . . . . . . . . . 47 Bedrifter tilrettelagt for personer med autismespekterdiagnose . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Tiltak og støtteordninger i NAV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 FRA FORENINGEN Lokallag og lokallagsledere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Likepersoner, oversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52

LEDER fra ansvarlig redaktør, Joachim Svendsen

V i som foreldre kan bli ekstremt opptatt av våre barns vekst, utvikling og opplæring. Jeg husker hvor stolt jeg var over at min sønn tidlig gikk opp i “bjørnestilling” hos fysioterapeuten. Vi ba om time hos fysioterapeut da vi var bekymret for at en brukket arm under fødselen kunne være årsak til fysiske plager. Terapeutene måtte forklare for oss at dette var et klassisk utviklingstrinn på veien fra å krabbe til å lære å gå. Da han var ni måneder gammel løp han rundt i stua. Barns utvikling er blitt kartlagt av mange forskere og med mange detaljer. Barn med normalt utviklingsmønster har stor grad

av variasjon i sin utvikling, men er likevel innom mange av de samme utviklingsmønstrene. Barns utvikling er et av kriteriene som undersøkes når barn utredes for diagnose innen autismespekteret. Sein utvikling, særlig når det gjelder blikkontakt og kommunikasjon, eller skjev utvikling kan være tegn på en utviklingsforstyrrelse. Mange foreldre, kanskje særlig nye foreldre, har lite referansegrunnlag til å selv oppdage utvikling utenom det vanlige. Dermed kan symptomer på autisme bli oversett hos barn når de egentlig kunne blitt oppdaget.

Små barn lærer nye ting i en forrykende fart. Med normale

sosiale evner og utvikling skjer det meste av læringen gjennom lek og samvær med menneskene rundt seg. Evnen til å lære er knyttet til at hjernen fremdeles vokser og utvikler seg mye. Den har lett for å lage nye “baner” for signaler i hjernen, basert på stimulanse fra omgivelsene. Det er særlig viktig å utnytte denne plastisiteten, eller muligheten til å lage nye “baner”, i hjernen til opplæring av barn med autisme. Tidlig og intensiv adferdsbasert opplæring er en metode for å stimulere til læring. Opp gjennom årene har denne typen opplæring hatt flere navn og forkortelser: ABA, TIPO, TIOBA og nå EIBI. EIBI står for “Early Intensive Behavioral Intervention” og er begrepet som brukes på denne formen for opplæringen internasjonalt. Som Autismeforeningens representant fikk jeg være med i arbeidsgruppen som utviklet den faglige prosedyren for EIBI. Jeg ble svært imponert over dedikasjonen, kunnskapen og det sterke ønsket om å hjelpe

barn med autisme som preger fagpersonene i arbeidsgruppen. Som system for å planlegge, gjennomføre og evaluere tiltak brukt i opplæring av barn med autisme fungere EIBI svært godt. Målet er å gi barnet et funksjonelt språk og andre ferdigheter som gjør barnet mindre avhengig av hjelp og bistand senere i livet. EIBI har gitt mange barn og foreldre en enorm forbedring i livskvalitet etter gjennomført opplæring. Det er ikke alle som ønsker å benytte seg av EIBI. Det er heller ikke alle kommuner og helseforetak som tilbyr denne opplæringen. I disse tilfellene må det være et annet opplæringstilbud med støtte fra fagmiljøet som gir opplæring til barn i tidlig alder. Veldig mange steder er det EIBI eller ingen oppfølging, og det er ikke akseptabelt. For at barn med autisme skal få så god livskvalitet som mulig, både på skole og senere i livet, må de lære ferdigheter som er nyttige for dem, på en måte som passer dem. Autismeforeningen mener

at helseforetak og kommuner ofte svikter barna våre på disse områdene. Selv om mange barn med autisme klarer seg fint på skolen, og på høyere utdanning, ser vi ofte at dette ikke fører til varig arbeid. Jeg skulle ønsket at NAV kunne opplyse oss om det antallet personer med autisme som har fullført videregående opplæring i ordinært løp og mottar uføretrygd. Det er mange verdier som sløses bort ved at det ikke er noe system på plass for å hjelpe de med høy utdannelse og autisme å bli en del av arbeidsmarkedet. Det er noen bedrifter som har spesialisert seg på å ansette personer med autisme, de fleste etter modell av det danske selskapet Specialisterne. I et foredrag sa Thorkil Sonne, som stiftet Specialisterne, at “mange tror vi er billigere fordi vi har ansatte med autisme. Vi er ikke billigere, vi er bedre.” De utnytter den evnen personer med autisme har til å få med seg detaljer, være nøye og følge rutiner i arbeidet. Det betyr

ikke at alle passer til å jobbe i en bedrift som Specialisterne, men samfunnet taper mye på hver person som kunne ha jobbet, men som ikke gjør det. Minst like viktig som samfunnsbidraget er at den enkelte arbeidstaker har god helse, trivsel og livskvalitet. Det er NAV og kommunene som har ansvar for at personer med autisme som kan jobbe får mulighet til det. De fleste bedriftene med varig tilrettelagt arbeid passer ikke for personer med normal kognitiv funksjon og autisme, dette må organiseres på en annen måte. Tilretteleggingen hjemme vil for mange være like viktig for å kunne stå i arbeid, og for noen enda viktigere, enn tilrettelegging av selve arbeidssituasjonen. Det er ikke for mye å forlange at de som har dette ansvaret ser menneskene de skal hjelpe fra et helhetlig perspektiv. Alle kan ikke jobbe, men det bør være flere enn i dag.

DATO: 5. TIL 7. NOVEMBER

STED: OSLO-OMRÅDET

I NORGE Autismeforeningen

Treff for voksne med ASD Vi håper at smittevernsrestriksjonene tillater at vi kan møtes i høst, og vi er full i gang med planleggingen av årets treff for voksne med ASD. Årets treff avholdes 5. til 7. november i Oslo-området. Treffet er åpent for alle medlemmer over 20 år med ASD, og vi gjør oppmerksom på at det kun er 20 plasser tilgjengelig. Se autismeforeningen.no for mer informasjon og søknadsskjema.

DATO: 8. TIL 10. OKTOBER

STED: ASKER

I NORGE Autismeforeningen

Høstleir for ungdom 2021 Vi har fått innvilget tilskudd fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og har gleden av å invitere til høstleir for ungdom fra den 8. – 10. oktober 2021, på Strandheim leirsted i Asker. Høstleiren er for medlemmer mellom 16 og 20 år med autisme, og vi gjør oppmerksom på at det kun er 15 plasser tilgjengelig. Se autismeforeningen.no for mer informasjon og søknadsskjema.

LANDSMØTE

Foreningens første digitale landsmøte Skrevet av: Janicke Mathisen

G runnet koronasituasjonen og nedstengingen av landet i 2020, ble landsmøtet besluttet flyttet til 2021. Dessverre førte smittesituasjonen til at vi heller ikke år kunne møtes fysisk. Sentralstyret besluttet derfor å gjennomføre landsmøtet i 2021 digitalt. Til tross for et annerledes landsmøte, var det godt oppmøte med over 70 deltakere hele helgen. Under landsmøtet var det flere viktige saker til behandling blant annet vedtektsendringer,

årsmeldinger og videreføring av kontingentsatsen. Landsmøtet valgte også nye styremedlemmer til sentralstyret, representanter til Faglig råd, Kontroll- og klageutvalget, Ressursgruppen for voksne med ASD samt valgkomiteen. Vestfold ble valgt som sted for neste års landsmøte, og vi gleder oss til forhåpentligvis å kunne gjennomføre et fysisk landsmøte i 2022 .

Fra fylkeslag til lokallag Som et resultat av regionsreformen som ble gjennomført i 2020, samsvarer ikke lengre fylkeslagenes geografiske områder med de nye fylkene i landet. Sentralstyret fremmet derfor et forslag til landsmøtet om å endre navn på lagene fra fylkeslag til lokallag. Forslaget ble vedtatt av landsmøtet. Lokallagene vil dekke det samme geografiske området som tidligere, og det vil ikke medføre noe andre endringer for medlemmene.

Sentralstyret Sentralstyret har ansvaret for å opprettholde driften av foreningen. Medlemmene av sentralstyret er frivillige tillitsvalgte i foreningen. Annette Drangsholt ble gjenvalgt som leder, og Joachim Svendsen ble gjenvalgt som nestleder. Monica Samland Lund fortsetter som styremedlem. I tillegg har vi fått tre nye styremedlemmer, og to nye varamedlemmer. På neste side finner du en kort presentasjon av de nye styre- og varamedlemmene.

Annette Drangsholt

Joachim Svendsen

Monica Samland Lund

Cathrine Pettersen Cathrine har sittet i styret i Østfold fylkeslag siden 2008, og hun har vært fylkeslagsleder de siste fire årene. Cathrine er mor til to gutter med ASD. «I min tid i fylkeslaget har jeg vært opptatt av å gi medlemmene tid, at de skal oppleve å bli sett og at foreningen skal være et godt sted å være. Direkte medlemsarbeid og likepersonsarbeid har derfor vært viktig, men det har også vært viktig å jobbe ut mot kommuner og tjenesteapparat. Jeg har holdt en del foredrag og innlegg på møter og kurs i hjelpeapparatet. De siste årene har jeg også bidratt på ulike skoleringer for tillitsvalgte i AiN. Jeg gleder meg til å ta fatt på nye oppgaver i foreningen og takker for tillitten. Sammen skal vi jobbe for autismesaken, sammen kan vi gjøre en forskjell!» Ketil Vestrum Einarsen Ketil er tidligere leder i Oslo fylkeslag, og sitter nå som styremedlem i lokallaget. Han ble innvalgt som varamedlem i sentralstyret. Kjetil er en svært engasjert mann og jobber til daglig som lærer på en videregående skole. «Jeg fikk en prematur sønn for snart ti år siden. Han viste seg å være døv, og fikk operert inn Cochlea-implantat. Noen år senere fikk han også en autismediagnose. Jeg reagerte tidlig på at

brukerperspektivet manglet, og at det i Norge levde tydelig ableistiske tanker. Jeg opplevde at alt handlet om at sønnen vår skulle gjøres "normal" og ikke om hans lykke. Autismeforeningen representerer er bred gruppe mennesker. Vi representerer foreldre/foresatte og vi representerer mennesker med autisme med en svært forskjellig opplevelse av egen diagnose. Vi representer mennesker med forskjellige opplæringsbehov og forskjellige behov i livsløpet knyttet til jobb, bolig osv. For meg er det viktig at vi anerkjenner dette mangfoldet. Vi må stå sammen i kampen for at indviditet settes først og vi må kjempe for et mangfold av løsninger.» Sonja Lillevik Sonja er en engasjert og eventyrlysten dame som har vært leder i Finnmark fylkeslag i seks år. «Jobber nå som nestleder og fagansvarlig i Betania rus og psykiatri ved Betania Alta. Jeg begynner i ny stilling som klinisk sosionom i Psykisk helsevern og avhengighet i spesialisthelsetjenesten ved Finnmarkssykehuset 8.juli. Ellers en normal eventyrlysten Finnmarking, hva det måtte innebære.»

Ruth Gravdal Ruth har vært i styret i Rogaland i mange år, og sitter nå som styreleder der. Hun har blitt innvalgt som varamedlem i sentralstyret. Hun er gift og har to sønner, hvorav den ene har ASD. Ruth jobber som lærer på ungdomsskole. «Da den ene sønnen min fikk diagnosen ASD som 9-åring, meldte jeg meg inn i Autismeforeningen. I Autismeforeningen traff jeg så mange utrolig kjekke folk som «snakket samme språk som meg». Jeg følte meg på en måte hjemme, jeg følte at jeg ble forstått når jeg fortalte om hverdagen min. Og ikke minst, jeg lærte utrolig mye av dem alle. Jeg fikk så mye kunnskap om ting som ingen systemer eller instanser i landet vårt har kunnet lære meg. Så da Fiona Druett Fiona er tidligere leder og nestleder i Sør- Trøndelag fylkeslag. Hun er pårørende og mor til en gutt på 14 år og en jente på 24 år. Fiona jobber som økonom med HR og lederstøtte ved NTNU i Trondheim. «Jeg engasjerte meg i lokallaget for å kunne gi et variert tilbud til så mange av våre medlemmer som mulig. Jeg brenner for dette fortsatt og tenker nå at jeg kan bidra mest ved å legge til rette for våre tillitsvalgte gjennom skolering, oversiktlig rammeverk og et nettverk med støtte blant de andre frivillige.»

jeg ble spurt, for ca. åtte år siden, om å bli med i styret i Rogaland, kunne jeg jo ikke si nei. Jeg bare følte at jeg ville bidra og stå på for alle de som har diagnosen, pårørende osv. Ikke minst prøve å «kick some ass» i de tungrodde systemene vi treffer på. Så nå har jeg da vært leder for fylkeslaget i Rogaland i seks år. Det har vært utrolig mye arbeid, men samtidig har det også gitt meg mye. Så når jeg ble spurt om å bli med i sentralstyret, valgte jeg å si ja. Jeg sitter ikke med alle løsningene og svarene, men jeg skal gjøre en så god jobb jeg kan for at medlemmene våre skal få en bedre hverdag.»

Vi takker tidligere styremedlemmer Allis Aresdatter, Vibeke J. Gardsten, Judy Rafaelsen, Roger L. Rishaug og Åslaug Kalstad for den flotte jobben de har gjort for AiN. Vi ønsker Cathrine Pettersen, Sonja Lillevik og Fiona Druett velkommen som nye styremedlemmer, og Ketil Vestrum Einarsen og Ruth Gravdal velkommen som nye varamedlemmer.

Takk

I NORGE Au�smeforeningen

LANDSMØTE

Faglig råd Faglig råd bistår foreningen med faglige spørsmål og problemstillinger. Etter landsmøtet består Faglig råd av: Niels Petter Thorkildsen

psykologspesialist Magne Brun advokat Bente Strømsvåg vernepleier Kristin Åsen Kramås advokat Ellen Gjesti spesialpedagog Eva Christensen spesialpedagog Mari Degvold vernepleier

Vi takker Beate Bergsli for henne innsats gjennom flere år og ønsker Mari Degvold velkommen i inn i Faglig råd. Faglig råd kan kontaktes via sekretariatet: Telefon: 23 05 45 70 post@autismeforeningen.no

FRA RESSURSGRUPPEN

Om sårbarhet

Skrevet av: En representant fra Ressursgruppen for voksne med ASD

Ressursgruppen består av fire s om selv har diagnosen Asperger syndrom. Medlemmene er anonyme. Medlemmene av gruppen velges for to år av gangen på foreningens landsmøte. Ønsker du kontakt med ressursgruppen, send en e-post til: ressursgruppen@autismeforeningen.no

J eg hadde kjørt hjemmefra ganske sent på ettermiddagen. Sola sto fremdeles høyt på himmelen. Maikvelden var mild, bjørkeskogen holdt på å springe ut. Vårstemningen passet til humøret mitt. Samme formiddag hadde jeg holdt et innlegg på en konferanse. Jeg hadde stått foran mange mennesker og snakket om hvordan det var å få Asperger-diagnosen i voksen alder. Så stolt jeg var over å ha klart det! Nå var jeg på vei til behandlingsstedet der jeg fem år tidligere hadde fått diagnosen. Vinteren hadde vært slitsom, med en depresjon som stadig kom tilbake. Derfor hadde legen henvist meg på nytt, slik at klinikken kunne vurdere om jeg ville ha nytte av enda et opphold der. Mens jeg kjørte, tenkte jeg at dette kom til å gå greit. I løpet av de årene som hadde gått, hadde jeg vennet meg til diagnosen, og lært å

leve med den. Jeg var blitt en mer trygg og sikker person. Jeg kjørte inn på parkeringsplassen. I det fjerne så jeg klinikkens bygninger blinke i kveldssola. Synet av byggene og veien bort dit gjorde meg merkelig anspent. Det stakk i meg, et blaff av angst. Denne gangveien var så avslørende. Man kunne ikke gå her uten å være synlig på lang avstand. Plutselig husket jeg hvordan dette plaget meg sist jeg var her. Jeg var ikke forberedt på å reagere slik nå, og det ga meg en ulmende følelse av uro. Da jeg var her sist, var det sommer, og svært varmt. Jeg satt på rommet mitt og fylte ut skjemaene psykologene hadde gitt meg. Når jeg nå så klinikkens pasientfløy, slo dette minnet ned i meg igjen; varmen, svettingen over papirene. Jeg nærmet meg hovedinngangen, og fikk øye på den store terrassen utenfor. Der pleide folk å sitte.

Så vanskelig det hadde vært å gå forbi her den gangen. Se hvordan de andre pasientene tilsynelatende hadde glede av hverandres selskap, men uten å skjønne hvordan jeg kunne bli en del av det. Jeg fant etter hvert andre inngangsdører, og holdt meg unna dette området hvor anderledesheten min ble så synlig. Nå ble jeg stående innenfor døra noen sekunder. Den lange korridoren var tom. Stille. Der

borte var vaktrommet, hvor jeg ville få nøkkel til rommet mitt. Og aviskroken, hvor jeg hadde forsøkte å sitte og lese, uten å klare det særlig lenge av gangen. Så klart jeg husket dette nå. Det var som om det traff meg fysisk. En pleier ga meg nøkkelen og fulgte meg til rommet. Der ble jeg sittende. Gjennom vinduet kunne jeg skimte elva nedenfor klinikken, blågrå og flomstor. Ved elvebredden var både

pasienter og personalet samlet på sankthansaften da jeg var her sist. Jeg husket det godt. Røyken fra bålet. Stemmene. Jeg bladde i mappa, fant ut hvor jeg skulle møte for å snakke med terapeutene og legen. Det burde være greit nok, men noe skurret. Neste morgen var jeg fortsatt urolig. Det var vanskelig å gå til spisesalen. Lydene, stresset med å forsyne seg fra buffeten. Heldigvis kjente jeg ingen her enda. Det hjalp litt å slippe å snakke med noen. På den første gruppesamlingen kom jeg meg noenlunde greit gjennom presentasjonsrunden. Fra nå av var jeg del av denne pasientgruppa, og skulle forholde meg til den. Det løste jeg på den samme slitsomme måten som sist jeg var her; ved å isolere meg på rommet, og bare gå ut derfra når jeg måtte. Samtalene med legene dreide seg om hvilket behandlingstilbud som kunne passe meg denne gangen. De som behandlet meg sist, jobbet

ikke her lenger. Derfor måtte jeg forklare alt på nytt, og det gikk sakte. I løpet av kort tid forsto jeg at jeg hadde undervurdert hvor krevende det ville bli å komme tilbake hit. Autismevanskene, de vanskelige minnene fra forrige opphold, angsten. Alt dette merket jeg allerede første kvelden, og det ble bare verre for hver dag. Det merket også personalet. En av dem sa at det kanskje ikke ville være bra for meg å være der. -Nei, sa jeg. -Det er nok riktig. Vi ble til slutt enige om at jeg ikke skulle komme tilbake. Dette er et par år siden nå. En stund så jeg på denne hendelsen som et nederlag. Jeg kom jo til et sted hvor jeg burde kjenne meg trygg. Det var først på denne klinikken at noen forsto at det var Asperger-syndrom som var grunnen til mange av problemene mine; angsten, følelsen av å være annerledes.

Det tok tid før jeg greide å akseptere at det nettopp var autismevanskene som gjorde at det ble for tungt å være der. Jeg klarte ikke å forholde meg til alle menneskene, den stadige påminnelsen om at jeg kom til kort sosialt. Slik det også var forrige gang. Etter hvert fikk jeg annen behandling for depresjonen min. Støttesamtaler med fastlegen og sosionom hjalp meg videre. De tilbakefallene jeg fortsatt har, håndterer jeg også på den måten. Jeg måtte gå omveier før jeg skjønte at de hjemmenære, langvarige behandlingskontaktene fungerer best for meg. Vi som har Asperger-syndrom, merker ofte at autismen innhenter oss. Selv når vi tror at vi har kontroll, kan alt snu veldig raskt. Det er brutalt å merke at vi er så sårbare, men ingen av oss kan noe for det. I stedet kan det kanskje hjelpe å tenke over hva vi kan lære av denne sårbarheten?

For meg var oppholdet på klinikken enda et eksempel på at jeg som autist faktisk er sårbar, og lett får sterk angst. Derfor må jeg kutte ut ting som åpenbart ikke vil gå bra, og innse at det sjelden nytter «å ta seg sammen». Det tror jeg gjelder de aller fleste av oss. Hvis noe over tid er for vanskelig for deg, er det en god grunn til det. Da bør du heller gjøre noe annet. Livet går lettest videre når vi ikke sliter oss ut på å leve det.

TEMA ARBEIDSLIV

Autismeforeningen intervjuer NAV-direktør Hans Christian Holte

Bildet av Hans Christian Holte: fra NAV Bildet på side 25 er tatt av fotograf Jan Richard Kjelstrud

ARBEIDSLIVET OG INKLUDERING

Personer med autismespekterdiagnose (ASD) er en utsatt gruppe, og har i stor grad blitt nedprioritert det siste året, og spesielt under koronatiden. Det er dårlige utsikter for å få jobb og arbeidsledigheten er høyere enn noen gang. Hva mener du er de største utfordringene knyttet til deltagelse i arbeidslivet for personer med funksjonsnedsettelse generelt og personer med ASD spesielt?

– Alle som tar kontakt med NAV og ønsker bistand for å komme i arbeid skal få det. Personer med nedsatt arbeidsevne og unge under 30 år er noen av de prioritert gruppene for oppfølging og tiltak fra NAV. Dette innebærer at de kan få tett oppfølging fra NAV-kontorene. Når det gjelder NAVs oppfølging av personer med ASD, er det viktig å understreke at brukerne våre behandles individuelt. Dette gjør vi på bakgrunn av behovs- og arbeidsevnevurdering, jfr. NAV lovens § 14a. Her ser ikke NAV på diagnosen i seg selv, men på hvilke

konsekvenser diagnosen eller de helsemessige utfordringene har for brukerens muligheter for arbeid og aktivitet. Kunnskap om diagnoser, personens ressurser og begrensninger, motivasjon og muligheter på arbeidsmarkedet er noen faktorer som kan ligge til grunn for valg av løsning for den enkelte. Utfra en helhetlig vurdering av brukerens muligheter og begrensninger opp mot etterspørselen i arbeidslivet vurderer vi også hvilke aktiviteter

som kan være aktuelle for den enkelte brukeren som har behov for bistand fra NAV. Ingen brukere med ASD er like og det er derfor viktig at NAV finner individuelle løsninger. Disse løsningene vil i stor grad gjøres på bakgrunn av skjønn. (Dette kan medføre at brukere kan ha ulike erfaringer og opplevelser med NAV og føle at saksbehandlingen oppleves som forskjellig). Mange kan ha en diagnose uten at dette nødvendigvis fører til nedsatt arbeidsevne.

i NAV forvalter en tredjedel av statsbudsjettet gjennom ordninger som dagpenger, arbeidsavklaringsenger, sykepenger, pensjon, barnetrygd og kontantstøtte. Hovedmålene til NAV er: - Flere i arbeid og aktivitet, færre på stønad - Et velfungerende arbeidsmarked - Rett tjeneste og stønad til rett tid - God service tilpasset brukeren sine forutsetninger og behov I 2020 ble Hans Christian Holte direktør i NAV. Fra nav.no NAV

Covid-19 og konsekvensene for arbeidssøkere opptar oss mye. Brukere med nedsatt arbeidsevne og/eller som står lengre unna arbeidsmarkedet, er prioritert for hjelp fra NAV. Både gjennom vårt tiltaksapparat, våre virkemidler og oppfølging. Hvordan kan vi best ivareta denne gruppen fremover og legge til rette for å inkludere dem i arbeidslivet? – NAV vil gjerne at alle som kan og ønsker å jobbe skal gjøre det, ikke minst også personer med ASD. For best å ivareta brukere som har utfordringer med å komme inn på arbeidsmarkedet, må vi bruke: aktuelle virkemidler som mentortilskudd, midlertidig lønnstilskudd, arbeidstrening ol. Kanskje trenger noen oppfølging i oppstarten av arbeid både for å trygge den enkelte og for å ha dialog med arbeidsgiver. I tillegg er det viktig at både arbeidsgivere og behandlere ser muligheter, sammen med den enkelte og NAV. Mange

arbeidsgivere er positive til å rekruttere og inkludere brukere med ulike funksjonsnedsettelser, men vi vil gjerne at flere er med. Ikke minst etter hvert som arbeidsmarkedet igjen åpner seg. Det er også viktig at behandlingsapparatet ser muligheter og bidrar til at den enkelte kan komme helt eller delvis i arbeid, til tross for eventuelle helseutfordringer. Skal vi lykkes må vi tenke muligheter for arbeid allerede fra tidlig alder. Her må flere sektorer jobbe sammen, både utdanningssektor og helsesektor er viktige samarbeidsparter for NAV slik at mulighetsrommet for arbeidsdeltakelse kan bli størst mulig. Allerede i tidlig skolealder er det avgjørende med god tilrettelegging og oppfølging. Det å ha på plass gode rutiner og strukturer gjør det enklere å trekke dette inn i en studie – eller arbeidshverdag en kan mestre.

Har du noen positive erfaringer knyttet til inkluderende arbeidsliv? – Det er flere aktuelle tiltak vi kan nevne her, eksempelvis: • Unikus • Fønix as Fønix | Asperger - Autisme (fonix.as) – dette er et tiltak utarbeidet sammen med NAV Vestfold og Glenne kompetansesenter (spesialisthelsetjenesten) og Fønix AS • Digitale talent – ikke et tiltak som direkte er rettet mot denne brukergruppen, men det er et tiltak som godt vil treffe mange av dem og er godt tilpasset for en del av deres behov for tilnærming til utdanning og arbeid • Spesialistbedriften AS – https:// spesialistbedriften.no/ Som et ledd i regjeringens inkluderingsdugnad etablerte NAV og NHO et nytt samarbeidsprosjekt kalt "Vi inkluderer!". Hvordan går det med dette arbeidet?

– Prosjektet er på god vei til å utvikle og teste ut gode måter å arbeide med inkludering på, men er noe forsinket av ulike årsaker, blant annet Covid-19-pandemien. Mange steder gir modellen bedre tjenester til virksomheter, og vil dermed kunne legge grunnlag for flere ansettelser av målgruppen. Flertallet av NAVs kontaktpersoner vurderer at prosjektet har bidratt til økt tillit mellom NAV og virksomheter, bedre oppfølging av virksomhetene og bedre match mellom kandidat og virksomhet. Hva kan myndigheter og arbeidsgivere bidra med i arbeid med inkludering av personer med ASD? Er det innspill fra NAV som ikke følges opp videre i det politiske miljøet? – Regjeringens inkluderings- dugnad er ett eksempel på dette. Den startet i juni 2018 og målet er å bidra til at flere med nedsatt arbeidsevne og hull i CV-en kommer i arbeid gjennom et tettere samarbeid med arbeidsgivere.

kunnskap. For at NAV skal kunne bistå brukeren på best mulig måte både når det gjelder ved søknad om ytelser og i oppfølgingen, er vi avhengig av gode opplysninger. Det gjelder ikke minst fra den enkelte selv, men også behandlere, spesialister og andre aktører. I tillegg benytter NAV rådgivende overleger dersom det er nødvendig for å vurdere muligheter og hensyn som må tas. Våre rådgivende overleger bistår med generell råd og veiledning. I tillegg kan veilederne be om bistand fra NAV Arbeidsrådgivning og NAV Hjelpemidler og tilrettelegging. I fylkene er det ellers ulike tiltak og aktiviteter som skal bidra til at veileder får mulighet til å opparbeide seg god kompetanse.

Ungdomsinnsatsen og forsterket oppfølging av unge mottakere med AAP under 30 år, er også viktige satsninger for at flere unge skal få mulighet til å komme i jobb eller utdanning. Ett godt samarbeid med utdanningsapparatet og helse- og behandlingsapparatet, er i tillegg vesentlig i dette. Vi har god dialog med Arbeids- og sosialdepartementet.

KOMPETANSE I NAV Det finnes mye intern

kompetanse og engasjement i NAV vedrørende ASD. Likevel opplever Autismeforeningen å få stadig henvendelse fra personer som har vært i kontakt med NAV og opplevd at saksbehandler ikke har kunnskap om diagnosen. Hva gjør NAV for å bedre kunnskapen om ASD hos sine ansatte? – Det er svært beklagelig om noen opplever at de ikke blir møtt med forståelse eller opplever at veileder eller saksbehandler ikke har

Eksempelvis har noen råd- givende overleger og NAV

Arbeidsrådgivning gitt opplæring om dette. Vi oppfordrer absolutt også veilederne til å bruke instansene våre, både ARK og HOT. NAV Hjelpemidler og tilrettelegging har i ti år lagt til rette for et internt

fagnettverk i NAV. Formålet med nettverket var å øke kunnskapen og dele erfaringer om hvordan bistå mennesker med ADHD, Asperger syndrom / Autisme og Tourettes syndrom på best mulig måte ut mot arbeidsdeltakelse. Arbeidet ble avsluttet med en stor konferanse i 2019. Rådgivende overleger i NAV har dessuten hatt ASD og andre relevante diagnoser oppe som

tema på samling for alle de rådgivende legene.

Kort om serviceklager: Dersom noen opplever at de ikke blir møtt med respekt eller ikke får den oppfølgingen de ønsker, er det fint om de sender oss en serviceklage. Dette er klager vi tar på alvor og som vi bruker til å forbedre våre tjenester og oppfølging.

Hva er de største interne utfordringene?

i samarbeid med NevSom (Nasjonalt kompetansesenter for nevroutviklingsforstyrrelser og hypersomnier) ved Oslo universitetssykehus har utarbeidet veiledningsheftet. Autismeforeningen har også vært en viktig bidragsyter. Dette veiledningsheftet kom første gang ut i 2010 og har blitt revidert 2 ganger, siste utgave kom i juni 2020. Det varierer nok noe hvor kjent dette heftet er, men det ligger tilgjengelig på våre intranett sider og det har for eksempel vært gjennomgått i noen samlinger. I tillegg har klageinstansen også utarbeidet kompetansemateriell. Heftet brukes både ved NAV Hjelpemidler og tilrettelegging og NAV Arbeidsrådgiving, Hvordan er rutinene for saksbehandlerne for tilrettelegging av møtet med

– Med tanke på de store områdene NAV forvalter og alle fagområdene vi har, klarer veileder ikke å kunne alt. Våre veiledere skal kunne mye og det er viktig at vi hele tiden bidrar til veiledere som er trygge og møter den enkelte på en god måte og at han eller hun vet hvor finne informasjon og hjelp. Veiledningsheftet «Arbeidssøkere med Asperger syndrom» er utarbeidet for NAV veiledere for akkurat dette formål. Når veileder gjøre seg kjent med heftet vil det kunne gi en trygghet i møte med en person med ASD. I saker der en trenger mer bistand kan NAV- veileder henvende seg til NAV Arbeidsrådgivning og/ eller NAV Hjelpemidler og tilrettelegging for ytterligere støtte. Hvordan brukes heftet «Arbeidssøkere med Asperger syndrom», og er den kjent i organisasjonen?

mennesker med ASD? – Det avhenger av hvilken tilrettelegging det dreier seg om. Veilederne ved NAV-

– Heftet ligger tilgjengelig i Kunnskapsbanken og NAV

kontorene kan ta kontakt med NAV Arbeidsrådgivning og NAV Hjelpemidler og tilrettelegging dersom de trenger mer støtte og veiledning i sakene. Tips og råd til hvordan tilrettelegging av møter med mennesker med ASD er ellers nærmere beskrevet i veiledningsheftet kapittel 3. ØKONOMISKE YTELSER/ STØTTEORDNINGER Familie og pårørende: Oppgaven til pårørende forsvinner ikke selv om «barna» er fylt 18 år og eventuelt kommer i arbeid. Hvilke økonomiske ytelser/ støtteordninger kan pårørende være berettiget til? – Det er ikke så mange støtteordninger beregnet spesielt på denne gruppen, men i enkelte situasjoner kan opplæringspenger være aktuelt. Opplæringspenger kan gis selv om barnet har fylt 18 år. Ytelsen gis dersom du er yrkesaktiv, har

opptjent rett til opplæringspenger ved å ha vært i jobb i minst 4 uker før opplæringen starter, samt har daglig omsorg for et barn som har en funksjonshemning eller sykdom som vil vare i mer enn ett år. Dette er en ytelse som gis dersom du mottar opplæring som er nødvendig for at du skal kunne ta deg av barnet. Opplæringen må gis av en godkjent helseinstitusjon eller ved et offentlig spesialpedagogisk kompetansesenter. Dersom barnet bor i egen bolig eller i institusjon har du som hovedregel ikke rett på opplæringspenger. Våre medlemmer forteller at det er vanskeligere enn før å få innvilget gradert/hel uføretrygd. Hvordan stiller du deg til utfordringen knyttet til at man på den ene siden ikke blir inkludert i arbeidslivet, og på den andre siden, ikke får innvilget uføretrygd? – Vilkårene for uføretrygd er ikke knyttet opp mot diagnosen

som sådan, men funksjonsevne og inntektsevne. Hovedregelen er at det må foreligge sykdom, skade eller lyte som har medført at inntektsevnen er redusert med minst halvparten. NAVs saksbehandlere vurderer disse medisinske vilkårene ut fra den medisinske dokumentasjonen som finnes i saken. Dersom det er klart dokumentert at inntektsevnen er redusert på slikt grunnlag, kan det være at man har rett til uføretrygd. Mange med ASD har en eller flere tilleggsdiagnoser. Når aktivitetsplanen lages, skal man blant annet vurdere restarbeidsevne. For de fleste av våre medlemmer, vil dette ta mer enn tre år (arbeidspraksis, venting på ny praksis, kartlegging osv.). Hvordan ser NAV på denne utfordringen? – NAV vurderer ikke restarbeidsevnen, men arbeidsevnen til den enkelte. Restarbeidsevne er et begrep vi ikke ønsker å bruke. Den

enkeltes arbeidsevne vil alltid variere avhengig av både for eksempel jobb, helse, og forhold i arbeidsmarkedet. Kort om arbeidsavklaringspenger- regelverket (AAP) og varighet: Perioden med AAP kan forlenges i inntil to år, hvis man på grunn av sykdom eller skade først kunne begynne i tiltak og/eller behandling etter langvarig utredning, eller dersom man på grunn av sykdom eller skade ikke kunne kombinere behandling og tiltak. Det er det løpet den enkelte har hatt som avgjør om det kan innvilges etter unntaksbestemmelsen, og det vil dermed treffe de med ASD ulikt. Noen har vært tidlig utredet, og kan komme tidlig i gang med tiltak, andre trenger kanskje lenger tid til denne prosessen. De som har fått innvilget et opplæringstiltak kan også få AAP i inntil to år for å fullføre dette. Selv om man ikke har rett på AAP eller uføreytelse, har man fortsatt rett på oppfølging fra NAV.

TEMA ARBEIDSLIV

Tobias og verdens beste Kompis Skrevet av: Jarle Eknes og Hanne Kluge Foto: Jarle Eknes

Tobias (21) jobber ved Sandnes helsesenter. Han er en stor ressurs, og den eneste av de ansatte som behersker tegnspråk. I tillegg imponerer han med sine strikkeferdigheter. Livet har vært tøft, men nå har han det veldig bra, med fast jobb, egen leilighet, sertifikat, bil og ansvar for hunden Kompis.

V i møter Tobias i skogen, har det gøy og trives i hverandres selskap. Etter at vi har tatt noen bilder av dem i aksjon, opplyst av bilens frontlykter, kjører vi i hver vår bil til leiligheten hans. Tobias kjører sin egen bil. I leiligheten byr han på pulverkaffe og en rekke interessante historier og refleksjoner. – Du skal få noe du også, Kompis, men du må vente litt. Legg deg ned, sier han til den lydige og lekne svarte labrador retrieveren. – Jeg gleder meg til å lage middag etterpå. Jeg er sulten. – Hva skal du lage, spør vi. hvor han trener hunden sin. Det er tydelig at de begge – Jeg vet ikke. Jeg fikk matkasse i går, fra Godt levert. Og så glemte jeg å forandre på bestillingen, så nå kommer det mat jeg aldri har hørt om før. – Å. Spennende, da. Da får du alle ingrediensene og en oppskrift? – Ja. Det koster skikkelig mye penger. Men det er godt.

Da vi planla intervjuet, var han i fire ukers arbeidspraksis. Men ut fra tilbakemeldingene fra arbeidsgiver regnet vi definitivt med at han skulle få fast jobb. Og det fikk han for noen dager siden. – Var du nervøs? Lurte du på om du kom til å få fast jobb når praksisen var ferdig, eller var du helt sikker? – Jeg sa til dem at jeg hadde vært overrasket om jeg ikke hadde fått fast jobb. – Du sa det som sant var. Den jobben fortjente du. Det ville vært sprøtt hvis de ikke ansatte deg. – Ja, jeg sa til dem før jeg fikk jobben at de ikke kom til å bli kvitt meg så lett, sier han med et lurt smil. Tobias og arbeidsgiveren følges opp av jobbspesialist Hanne Kluge. Hun bekrefter at det ikke var noen signaler underveis som sådde tvil om at han kom til å få fast jobb. Tvert imot. Vi spør ham hva arbeidsoppgavene hans er. – Jeg står på kjøkkenet, jeg. Og snakker.

– Du har en snakkejobb på kjøkkenet?

noen pasienter liker å sitte lenge ved bordet. Og da sitter jeg også lenge ved bordet, og da tar det i alle fall lang tid før jeg blir ferdig med oppvasken. – Men det er jo en viktig del av jobben din. Det er det som er hele poenget, at du skal bruke tid på å snakke med dem. – Ja, det er jo det. Jeg liker det bedre når det sitter én pasient der enn når det sitter seks stykker. Da blir jeg stille, for da vet jeg ikke helt hva jeg skal si ... Men så kommer det andre sykepleiere og snakker med dem. Og når de går, overtar jeg samtalen. Da spør jeg hva de jobbet med før og sånt. Så lenge det ikke er så mange om gangen, synes jeg det er kjekt å snakke med eldre.

– Ja. Og så hjelper jeg til under måltider. Og da leverer jeg kaffe til de kaffeavhengige folkene der ute. Kaffeavhengigheten gjelder visst både de ansatte og pasientene. Ved helsesenteret jobber han ved en korttidsavdeling. Det innebærer at de vanligvis er der to – fire uker, før de drar hjem til seg selv eller overføres til en annen avdeling. De fleste kommer rett fra sykehuset, men er ikke friske nok til å eventuelt bo hjemme hos seg selv enda. To dager i uken jobber han fra klokken halv ni til halv tre, og to dager i uken jobber han fra halv ett til halv sju om kvelden. Det er litt digg å jobbe om kvelden, også, for da kan han sove lenge om morgenen, forteller Tobias. Maten er det andre som lager, men han dekker på, serverer den og rydder opp. – Men det tar tid, altså. Eller, i hvert fall når jeg skal gjøre det. Det høres ikke ut som så mye jobb, men jeg bruker en hel del timer. Og

Strikkemester Han har sine faste

arbeidsoppgaver, og når det er litt tid mellom dem, kaster han seg over strikketøyet. Til stor glede for mange av dem som bor på korttidsavdelingen, som også er opptatt av strikking. Han viser frem

en stor nisse han strikker på. Den har han lovet å ta med på jobben og vise frem til en av pasientene. – Ja, det er en som har veldig lyst til å se den, men hun reiser på onsdag. Så det haster. Hun har bodd der like lenge som jeg har jobbet der, altså litt over fire uker. Det er noen du blir litt mer venn med enn andre. Og henne har jeg blitt god venn med. – Da blir det litt rart når hun reiser hjem?

– Ja, det blir litt rart. Når det kommer nye folk blir jeg stille, for jeg er en observatør. Jeg observerer dem før jeg sier noe, for å finne ut hvem den personen er. Men det er jo litt problematisk på en korttidsavdeling, for det kommer jo stadig nye folk, og de blir ikke så lenge. Men hvis det er personer jeg ikke får så god kontakt med, så er det jo deilig at de ikke skal være der så lenge. – Så kort tid kan også være bra?

– Ja, det var en der som var litt streng og kjeftete. Da var det litt tung stemning under frokosten, og det var kjekt at han dro videre. Han er svært flink til å strikke, og begynte å selge produkter i en nettbutikk. Der fant vi bare ett par barnevotter til salgs nå. Tobias forteller at det ikke blir så mye salg der som han hadde tenkt, fordi folk ser jo det han strikker mens han holder på med det. Og så kjøper de det før han får lagt det ut for salg i butikken. – Vi har hørt at du solgte luer og annet du strikket til elever mens du gikk på skolen? – Ja, og nå har jeg begynt å få bestillinger på jobben også. Det er hyggelig, men det kan bli litt mye. På skolen måtte de hjelpe meg til å si nei. Jeg sa alltid ja når de spurte, så gikk noen bort til eleven og sa at «Tobias klarer ikke å strikke flere bestillinger nå». Så nå må de snart begynne å hjelpe meg på jobben òg. Det er ikke så lett å si nei. Han sitter og strikker i stuen. Det er sjelden at pasientene strikker

selv, men mange har strikket før. De synes det er hyggelig og beroligende å se at han strikker. Bruk av mobiltelefoner er derimot forbudt. Det er noe annet å se på at folk bruker mobiltelefonen enn at de sitter og strikker, sier Tobias. Strikking er beroligende. Men han klarer ikke å strikke og snakke samtidig hvis det er tema han er engasjert i. Hvis de spør ham om noe, legger han fra seg strikketøyet og prater med dem. Han understreker at det jo ikke er strikking som er jobben hans, det er bare noe han gjør mellom arbeidsoppgavene. Diagnoser Tobias vil ha frem at han ikke tror at han har utviklingshemming, men at han har utviklingsforstyrrelse. Nærmere bestemt autisme. Det har han hatt hele livet, men fikk diagnosen da han var 13 år. Først «uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse», men dette ble endret til «atypisk autisme». Mor er til stede under intervjuet, og vi henvender oss til henne for å få noen supplerende opplysninger.

– Vi var absolutt ikke forberedt på at han skulle få en slik diagnose. Vi tenkte at Tobias hadde litt vansker på slutten av barneskolen, og det var det. Hypotesen om autismediagnosen kom som en bombe, og vi var ikke enig i at han hadde det. Derfor landet vi på «uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse». Vi foreldrene klarte ikke, under noen omstendigheter, å forstå og se at det var det landskapet vi var i. Men vi kunne lite om autisme. Vi hadde ingen knagger å henge det på, annet enn at Tobias hadde falt ut av det sosiale miljøet i klassen. Men vi tenkte at det sikkert gjaldt for mange andre også. De fikk tilbud om, og ble med i, en foreldregruppe og fikk oppfølging som familie. Samtidig økte utfordringene til Tobias. I takt med at utfordringene hans økte, fikk de veiledning, støtte og kunnskap, før de forstod at han faktisk hadde autisme. – Så vi var veldig trege som foreldre. Tobias òg syntes vi var forferdelig trege. Han sa mange

ganger: "Dere forstår ikke hvordan jeg egentlig har det." Det var egentlig en veldig vanskelig tid. Det kokte, han var kjempefrustrert, fikk ikke til ting på skolen, fikk ikke støtte hjemme, for vi skjønte ikke hva som rørte seg. Så de ungdomsskoleårene ble veldig vanskelige, sier mor.

– Han gikk inn i skolen uten diagnose, og kom ut med

diagnose, men uten karakterer. Vi takket nei til oppfølging og veiledning, men alt raste sammen da han ble konfirmert. Vi klarte ikke hjelpe ham, utfordringene sto i kø, og Tobias ble da re-henvist. Denne gangen nektet hjelpeapparatet å slippe taket. De sto på i flere år, og i 17-års alderen var vi alle enig om at atypisk autisme var en riktig diagnose. Vi henvender oss igjen til Tobias, og spør om han synes at diagnosen har vært til hjelp for ham. – Ja, jeg har fått mer hjelp. Jeg visste at det var noe i knotten her som ikke var helt normalt, men jeg syntes jo først og fremst at andre

foregikk det andre store og viktige prosesser. BUP var gode på alt som hadde med autismerelaterte problemer å gjøre, men overså hans store vansker knyttet til kjønnsidentitet. – Det var veldig synd, for det var jo en viktig grunn til at jeg var så mye sint. Det var skuffende. Mor støtter opp om dette, og bekrefter at Tobias selv var tydelig på å formidle disse problemene til dem. Andre foreldre fortalte oss at mange med autisme kan være litt forvirret når det kommer til kjønnsidentitet. Tobias – som hadde jentenavn den gangen- ville ikke gå i kjole. Når han skulle konfirmeres ville han inn i herrebutikk og kjøpe dress. Det var vanskelig for foreldrene. De endte med å kjøpe en feminin dress i en annen butikk, og tok ham med til fotografen. Der stiller han også med kort, tøft ny frisert hår. Fotografen var veldig forvirret. «Det står her at jeg skal fotografere en jente». Foreldrene insisterer på at barnet de har med seg til fotografering er en jente, og

folk ikke var normale. Autister ser jo verden på en annen måte. – Hvordan tenker du at du ser verden forskjellig fra andre? Hva tenker du er forskjellen? – Dere sier så mye rart. Folk sier for eksempel at det høye Rica- hotellet ligger i Stavanger. Det gjør jo ikke det. Det står. Det blir mye misforståelser for oss som har autisme. – Andre ting med meg er at jeg ikke gjør ting med mindre jeg blir fortalt at jeg skal gjøre det. På jobben kan jeg stå rett opp og ned helt til jeg blir fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke sånn som bare finner på ting automatisk. Det kan ha med autismen å gjøre, har jeg hørt. Da jeg begynte på jobben, sa jeg: "Jeg må ha en liste." Og det har jeg fått. Når jeg er ferdig med oppgavene, så står det hva jeg skal gjøre. Og da står det for eksempel strikke eller spille spill eller noe sånt i stuen. Det fungerer fint for meg. Kjønn og identitet Parallelt med utredning og tilrettelegging knyttet til autisme,

Page 1 Page 2 Page 3 Page 4 Page 5 Page 6 Page 7 Page 8 Page 9 Page 10 Page 11 Page 12 Page 13 Page 14 Page 15 Page 16 Page 17 Page 18 Page 19 Page 20 Page 21 Page 22 Page 23 Page 24 Page 25 Page 26 Page 27 Page 28 Page 29 Page 30 Page 31 Page 32 Page 33 Page 34 Page 35 Page 36 Page 37 Page 38 Page 39 Page 40 Page 41 Page 42 Page 43 Page 44 Page 45 Page 46 Page 47 Page 48 Page 49 Page 50 Page 51 Page 52 Page 53 Page 54

autismeforeningen.no

Made with FlippingBook - Online catalogs