J eg hadde kjørt hjemmefra ganske sent på ettermiddagen. Sola sto fremdeles høyt på himmelen. Maikvelden var mild, bjørkeskogen holdt på å springe ut. Vårstemningen passet til humøret mitt. Samme formiddag hadde jeg holdt et innlegg på en konferanse. Jeg hadde stått foran mange mennesker og snakket om hvordan det var å få Asperger-diagnosen i voksen alder. Så stolt jeg var over å ha klart det! Nå var jeg på vei til behandlingsstedet der jeg fem år tidligere hadde fått diagnosen. Vinteren hadde vært slitsom, med en depresjon som stadig kom tilbake. Derfor hadde legen henvist meg på nytt, slik at klinikken kunne vurdere om jeg ville ha nytte av enda et opphold der. Mens jeg kjørte, tenkte jeg at dette kom til å gå greit. I løpet av de årene som hadde gått, hadde jeg vennet meg til diagnosen, og lært å
leve med den. Jeg var blitt en mer trygg og sikker person. Jeg kjørte inn på parkeringsplassen. I det fjerne så jeg klinikkens bygninger blinke i kveldssola. Synet av byggene og veien bort dit gjorde meg merkelig anspent. Det stakk i meg, et blaff av angst. Denne gangveien var så avslørende. Man kunne ikke gå her uten å være synlig på lang avstand. Plutselig husket jeg hvordan dette plaget meg sist jeg var her. Jeg var ikke forberedt på å reagere slik nå, og det ga meg en ulmende følelse av uro. Da jeg var her sist, var det sommer, og svært varmt. Jeg satt på rommet mitt og fylte ut skjemaene psykologene hadde gitt meg. Når jeg nå så klinikkens pasientfløy, slo dette minnet ned i meg igjen; varmen, svettingen over papirene. Jeg nærmet meg hovedinngangen, og fikk øye på den store terrassen utenfor. Der pleide folk å sitte.
16
Made with FlippingBook - Online catalogs