pasienter og personalet samlet på sankthansaften da jeg var her sist. Jeg husket det godt. Røyken fra bålet. Stemmene. Jeg bladde i mappa, fant ut hvor jeg skulle møte for å snakke med terapeutene og legen. Det burde være greit nok, men noe skurret. Neste morgen var jeg fortsatt urolig. Det var vanskelig å gå til spisesalen. Lydene, stresset med å forsyne seg fra buffeten. Heldigvis kjente jeg ingen her enda. Det hjalp litt å slippe å snakke med noen. På den første gruppesamlingen kom jeg meg noenlunde greit gjennom presentasjonsrunden. Fra nå av var jeg del av denne pasientgruppa, og skulle forholde meg til den. Det løste jeg på den samme slitsomme måten som sist jeg var her; ved å isolere meg på rommet, og bare gå ut derfra når jeg måtte. Samtalene med legene dreide seg om hvilket behandlingstilbud som kunne passe meg denne gangen. De som behandlet meg sist, jobbet
ikke her lenger. Derfor måtte jeg forklare alt på nytt, og det gikk sakte. I løpet av kort tid forsto jeg at jeg hadde undervurdert hvor krevende det ville bli å komme tilbake hit. Autismevanskene, de vanskelige minnene fra forrige opphold, angsten. Alt dette merket jeg allerede første kvelden, og det ble bare verre for hver dag. Det merket også personalet. En av dem sa at det kanskje ikke ville være bra for meg å være der. -Nei, sa jeg. -Det er nok riktig. Vi ble til slutt enige om at jeg ikke skulle komme tilbake. Dette er et par år siden nå. En stund så jeg på denne hendelsen som et nederlag. Jeg kom jo til et sted hvor jeg burde kjenne meg trygg. Det var først på denne klinikken at noen forsto at det var Asperger-syndrom som var grunnen til mange av problemene mine; angsten, følelsen av å være annerledes.
18
Made with FlippingBook - Online catalogs