Det tok tid før jeg greide å akseptere at det nettopp var autismevanskene som gjorde at det ble for tungt å være der. Jeg klarte ikke å forholde meg til alle menneskene, den stadige påminnelsen om at jeg kom til kort sosialt. Slik det også var forrige gang. Etter hvert fikk jeg annen behandling for depresjonen min. Støttesamtaler med fastlegen og sosionom hjalp meg videre. De tilbakefallene jeg fortsatt har, håndterer jeg også på den måten. Jeg måtte gå omveier før jeg skjønte at de hjemmenære, langvarige behandlingskontaktene fungerer best for meg. Vi som har Asperger-syndrom, merker ofte at autismen innhenter oss. Selv når vi tror at vi har kontroll, kan alt snu veldig raskt. Det er brutalt å merke at vi er så sårbare, men ingen av oss kan noe for det. I stedet kan det kanskje hjelpe å tenke over hva vi kan lære av denne sårbarheten?
For meg var oppholdet på klinikken enda et eksempel på at jeg som autist faktisk er sårbar, og lett får sterk angst. Derfor må jeg kutte ut ting som åpenbart ikke vil gå bra, og innse at det sjelden nytter «å ta seg sammen». Det tror jeg gjelder de aller fleste av oss. Hvis noe over tid er for vanskelig for deg, er det en god grunn til det. Da bør du heller gjøre noe annet. Livet går lettest videre når vi ikke sliter oss ut på å leve det.
19
Made with FlippingBook - Online catalogs