– Vi var absolutt ikke forberedt på at han skulle få en slik diagnose. Vi tenkte at Tobias hadde litt vansker på slutten av barneskolen, og det var det. Hypotesen om autismediagnosen kom som en bombe, og vi var ikke enig i at han hadde det. Derfor landet vi på «uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse». Vi foreldrene klarte ikke, under noen omstendigheter, å forstå og se at det var det landskapet vi var i. Men vi kunne lite om autisme. Vi hadde ingen knagger å henge det på, annet enn at Tobias hadde falt ut av det sosiale miljøet i klassen. Men vi tenkte at det sikkert gjaldt for mange andre også. De fikk tilbud om, og ble med i, en foreldregruppe og fikk oppfølging som familie. Samtidig økte utfordringene til Tobias. I takt med at utfordringene hans økte, fikk de veiledning, støtte og kunnskap, før de forstod at han faktisk hadde autisme. – Så vi var veldig trege som foreldre. Tobias òg syntes vi var forferdelig trege. Han sa mange
ganger: "Dere forstår ikke hvordan jeg egentlig har det." Det var egentlig en veldig vanskelig tid. Det kokte, han var kjempefrustrert, fikk ikke til ting på skolen, fikk ikke støtte hjemme, for vi skjønte ikke hva som rørte seg. Så de ungdomsskoleårene ble veldig vanskelige, sier mor.
– Han gikk inn i skolen uten diagnose, og kom ut med
diagnose, men uten karakterer. Vi takket nei til oppfølging og veiledning, men alt raste sammen da han ble konfirmert. Vi klarte ikke hjelpe ham, utfordringene sto i kø, og Tobias ble da re-henvist. Denne gangen nektet hjelpeapparatet å slippe taket. De sto på i flere år, og i 17-års alderen var vi alle enig om at atypisk autisme var en riktig diagnose. Vi henvender oss igjen til Tobias, og spør om han synes at diagnosen har vært til hjelp for ham. – Ja, jeg har fått mer hjelp. Jeg visste at det var noe i knotten her som ikke var helt normalt, men jeg syntes jo først og fremst at andre
34
Made with FlippingBook - Online catalogs