selv om jeg ble lagt inn i pakkeforløpet, forteller Agnes, Det ble snakk om en godartet svulst og hun ble satt opp til operasjon et halvt år senere. I mellomtiden var Agnes på en undersøkelse hvor legen tappet svulsten for væske. Nå kunne man ikke lengre se kulen, og Agnes var rolig med tanke på operasjonen langt frem i tid. Men etter kort tid kom kulen tilbake, et varsel som var vanskeligere å vifte bort. Igjen var det man- nen som presset på, og Agnes tok kontakt med Haukeland. Hun kom til ultralyd og operasjons- datoen ble framskyndet. Høsten 2017, i okto- ber, ble hun operert. Fortsatt var beskjeden at dette sannsynligvis var godartet. Hun trodde hun var ferdig, men så ringte telefonen. Prøvene viste spyttkjertelkreft, og hun fikk beskjed om å ta CT og MR for å utelukke spredning. – Tanken om at dette var kreft hadde nesten ikke streifet meg. Samtidig kom beskjeden inn i en tid der livet allerede var tettpakket. Svigermoren hennes lå på sykehuset, og med to små barn var det mye å håndtere. I ettertid opplever hun at det ga en slags merkelig beskyttelse, det ble mindre rom for å falle sammen. – Kreften gjennomsyret alt, men det var så mye annet å håndtere. Jeg rakk ikke å grave meg ned forteller Agnes. Et rom fullt av eksperter Et av øyeblikkene som står tydeligst, er onko- logimøtet. Et rom med et tverrfaglig team
bestående av sju eksperter innenfor sine felt som skulle vurdere hennes tilfelle. – Jeg klarte ikke å tenke ut hvor alvorlig det kunne være helt til jeg kom inn i dette rom- met. Der satt det syv hvitkledde folk… det var massivt. I situasjonen kjentes det som et kriseteam, som om alt var i alarmberedskap. Og så var det de konkrete detaljene kroppen husker: hun ble plassert i en tannlegestol som minnet om en annen tid. – Jeg ble plassert i en tannlegestol… som så ut som en stol fra 1800-tallet. En stol man blir stroppet fast til fordi man skal få en dårlig beskjed. Legen forklarte funnene: spyttkjertelkreft, «middels hissig», grad 2 på en skala fra 1 til 3. De hadde sett noen lymfeknuter de ville følge med på. Det som sto igjen som en altoverskyg- gende venting, var spørsmålet om spredning. Da svarene kom, snudde det hele: Ingen tegn til spredning. Hun beskriver lettelsen som nesten ubeskri- velig – og samtidig vanskelig å tro på. Målet var å gjøre henne frisk, behandlingen var kurativ. – Tanken på at det gikk an å bli frisk var nesten for godt til å være sant. Operasjon og stråling Operasjonen ble gjort rett før jul, og hun ble skrevet ut lille julaften. Hun lå på seksmanns- rom og opplevde at sengeposten plutselig ble underlig tom da høytiden kom. Fire uker senere
MUNN OG MÆLE 3/2025 15
Made with FlippingBook interactive PDF creator