På et bokbad høsten etter behandlingen mistet hun stemmen midtveis, og dette skjedde flere ganger. Kreften endret forholdet hennes til sykdom: Hun sier terskelen for å mistenke kreft nå er lav. Men paradoksalt nok er hun ikke nødvendigvis mer redd enn før. – Terskelen for å tro jeg har kreft er ekstremt lav. Samtidig… nå som jeg har hatt kreft er jeg ikke så redd for det som jeg normalt ville vært. Agnes er inne i sitt åttende år med kontroll, men gruer seg ikke lengre til kontroller. Når hun får smerter i kjeven, kommer frykten raskt. To ganger har hun tatt kontakt, og begge gan- ger ble hun undersøkt raskt og beroliget. Den typen respons har gjort noe med tryggheten. – Jeg har følt meg vanvittig godt ivaretatt og apparatet på Haukeland var helt enestående. Småbarnsliv som holdepunkt Agnes mener det faktisk hjalp å ha små barn midt i det hele. Ikke fordi det gjorde sykdom- men mindre, men fordi det tvang henne til å forholde seg til noe som var større enn frykten. – «Det hjalp litt å ha små barn, det var alltid noen som trengte meg mer. Rent praktisk var det lindrende.» Samtidig var det en smerte i å være borte. Hun kom hjem i helgene, men var mye på pasient- hotellet, mye på sykehuset. Barna var små, og hun husker at de en periode kalte henne «pappa». Pasientrollen – og det som ble litteratur I 2019 utga hun boken «Dei sju dørene», en krimroman som er inspirert av hennes egne
erfaringer med kreftbehandling på Haukeland sykehus, hvor hun opplevde sterke følelser for sin behandler. Hun beskriver hvordan man kan knytte seg til den som behandler deg på en intens og til dels urimelig måte. – Beundringen ser ikke fordi personen er “spesiell” i seg selv, men fordi situasjonen er så asymmetrisk: du er liten, sårbar og prisgitt den andres kunnskap. Hun setter ord på et fenomen mange skammer seg litt over, men som er kjent fra psykologien: en type overføring, nærmest forelskelsesaktig idealisering av den som hjelper. Agnes forteller at psykiatrien Sigmund Freud kaller det for «overføringskjærlighet». Dette er ikke en ekte kjærlighet, men sterke følelser som oppstår å på bakgrunn av den asymmetriske relasjonen når én trenger hjelp og den andre har kompetanse og makt. Rådet hun gir videre Når Agnes skal oppsummere, vender hun til- bake til to ting: det konkrete og det menneske- lige. Det konkrete rådet er enkelt:
Gå til lege om det dukker opp noe.
Det menneskelige handler om hvordan vi spør hverandre. Hun sier hun har blitt mer for “Hvordan går det?” enn “Går det bra?” – fordi det går an å være både lettet og redd, både i bedring og i sorg, samtidig. Og så sitter hun igjen med den setningen hun nesten ikke trodde hun skulle få eie:
– Tenk at det går an å bli helt frisk.
MUNN OG MÆLE 3/2025 17
Made with FlippingBook interactive PDF creator