Hotel Continental
Foto: Anders Beersikker. Digitalmuseum.no
vært gode nok, og språkprøven var bestått. Men så sa de at den kinesiske kvoten var full. Det var rett og slett umulig å overbevise dem om at jeg ikke var kineser med etternavnet Wang. Da ble jeg så grinete at jeg skrotet hele hotellut- dannelsen.» Et postsovjetisk eventyr i Baltikum I stedet for Mai Tai, strand og vind- surfing, endte Eivind opp med å ta en bachelor i økonomi og ledelse ved Norges handelshøgskole. Selv
selv ønsket å gå hotellveien da han var ferdig med videregående og befalsskole på Oscarsborg festning. Kombinert med en stor interesse for vindsurfing, ble ho- tellfagskole på Hawaii det naturlige stedet å søke utdanning. «Søknaden ble sendt, men jeg hør- te ingen ting. Det var grisedyrt å ringe på den tiden, så jeg gikk ned til fatter´n på hotellet og fikk låne telefon. Så ringte jeg til Hawaii, som bekreftet at de hadde mottatt søknaden, men at jeg ikke hadde kommet inn. Jeg ble litt slått i bakken, for karakterene mine skulle
om han har jobbet med mat nesten hele livet, drev han en periode med eksport av passivt forsvarsutstyr, som telt, ski og soveposer rundt omkring i verden. Blant disse landene var de tre baltiske statene, Estland, Latvia og Litauen. «Dette var tidlig på 90-tallet og de baltiske landene var nå selvsten- dige. De hadde ekstremt behov for militært utstyr, men vi så også behovet for andre varer, for eksempel matvarer.» Selv om det nesten høres for godt ut til å være sant, var det altså
mulig å eksportere norsk mat til Baltikum med norske priser på 90-tallet. Behovet for et større utvalg i dagligvarebutikken var skrikende etter sovjettiden. Etter hvert som de fikk bevist at det var liv laga for eksport, fikk Eivind og hans kollegaer franchiserettighetene til å starte Rema og Spar i Latvia, Litauen og Estland. Eivind etablerte seg med en leilighet i hver av de respektive lands hovedsteder. «Jeg tror ikke det er mange byer og landsbyer jeg ikke har vært i
i de tre landene. Det var skikkelig nybrottsarbeid, og det ble mange morsomme historier fra de årene. Vi var blant annet de første som startet med taco i Baltikum. Det startet med en gedigen fiasko, hvor vi blant annet kjøpte en semitrailer med tacochips, hvor mye måtte destrueres. Det var ikke rent få baltere som forvekslet jalapeños med tradisjonelle sylteagurker heller.» Selv om interessen for norske matvarer var stor, og Eivind opplevde mye fint i årene i
Baltikum, er det liten tvil om at stor fattigdom preget manges liv. Han forteller om en tid hvor de solgte halve brød og ett og ett stearinlys.
personen som hadde vaskemaskin på stedet var ordføreren.» Norge og Unil Etter åtte år i Baltikum, var det tid for familieliv og retur til moder- landet for Eivind. I 2002 var han tilbake i Norge. Her bygde han blant annet opp Horecamarked, den elektroniske markedsplassen som storhusholdning bruker den dag i dag. Men først og fremst ble han kontaktet av et firma som lurte på om han, med sin internasjonale erfaring, kunne tenke seg å drive
med kjøttimport. Han ble daglig leder i et kjøttimportfirma og startet opp den norske avdelingen av Nordens største kjøttimportør, Norvida. Der ble han frem til han begynte i NorgesGruppen og Unil som ansvarlig for import av kjøtt for over ti år siden. Unil importerer kjøtt fra land over hele verden. Eivind nevner land som Brasil og Uruguay i Sør- Amerika, Namibia, New Zealand og Japan. Jobben byr med andre ord på en hel del reising.
– Hvilke varer var det størst etter- spørsel etter?
«Det var nesten manko på alt, og fattigdommen var stor. Jeg husker da vi fikk manualen for alle varene som skulle være i butikk fra Rema. Vi fikk påpakk for at vi ikke hadde oppvaskmaskintabletter i en butikk i en kystlandsby i Estland. Problemet var bare at den eneste
Side 24
Side 25
Unil merkevarehus
Unil merkevarehus
Made with FlippingBook interactive PDF creator