FRA RESSURSGRUPPEN
I gymsalen var det alltid for mye lyd. Føtter som sprang trampende rundt, fløyta til læreren. Roping. I hele skoletida følte jeg meg rar og fremmed, men gymnastikktimene var verst. I disse timene prøvde jeg å gjemme meg mest mulig bort, men det var ingen steder jeg ble så synlig som i gymsalen. Jeg var svært klønete, og det var håpløst å skjule. Ballspill var umulig for meg. Jeg fikk det rett og slett ikke til. På ungdommers ubarmhjertige vis lot de andre i klassen meg ofte få høre hvor klossete jeg var. Det at jeg var så klønete, ble faktisk en del av identiteten min. Lærerne la selvfølgelig også merke til det. De fortalte foreldrene mine at jeg hadde problemer med koordinasjonen, og at jeg i skoletida gikk mye for meg selv.
Mellom meg og de andre elevene var det en tydelig avstand. Både mentalt og fysisk. I de teoretiske fagene gjorde jeg det noenlunde brukbart. Det virket som om både lærerne og foreldrene mine mente at dette var nok, og at jeg ikke trengte annen oppfølging. Dette var lenge før lærere og andre fagfolk visste noe særlig om autisme. I dag ville elever i min situasjon forhåpentligvis blitt utredet, og fått en tilpasset skolehverdag. Ungdomstiden holdt jeg ut fordi jeg klarte å drømme meg bort. Musikken hjalp meg. Jeg hadde spilt piano en del år, men først i tenårene ble spillingen til en besettelse. Selv om jeg aldri ble spesielt god, følte jeg mestring når jeg spilte.
17
Made with FlippingBook - Online catalogs