FRA RESSURSGRUPPEN
Pianolæreren min bodde i et stort, gammelt hus. Om vinteren husker jeg at jeg tenkte at de snøtunge grantrærne i hagen liksom passet på huset. Og om våren, når sola glitret i de smårutete vinduene, var det som om huset hilste på meg. Disse bildene var beroligende. Uansett årstid føltes det så trygt å komme dit. Læreren var en klok, eldre dame, og fikk meg alltid til å føle meg velkommen. Da hun åpnet døra, var det som om skolen og alt annet ikke betydde noe mer. Vi småpratet oss gjennom de kalde gangene, på vei mot stua. Der var det alltid lunt og behagelig. Pianoet sto i hjørnet. Alt var som det skulle være. Mens jeg tok frem notene, fortsatte vi å snakke. En fin, rolig start på timen. Vi pratet om løst og fast. Det gikk behagelig sakte, og jeg slappet av. Etterpå lyttet hun nøye til spillet mitt. Hun var slett ikke ukritisk. Jeg fikk klar beskjed når jeg gjorde feil, og hva jeg måtte gjøre bedre. Alt
dette fortalte hun meg på en høflig, dempet måte, som aldri føltes ubehagelig. Hjemme øvde jeg. Og spilte musikk. De pianostykkene jeg hadde forsøkt meg på i timen, lød nå perfekt fra stereoanlegget på rommet mitt. Jeg spilte høyt, gikk frem og tilbake på gulvet, lyttet. Drømte. Så flink som disse pianistene var, ville jeg også bli. Med tiden skulle jeg spille meg vekk fra angsten, og nederlagene på skolen. Da jeg noen år senere forsto at jeg likevel ikke kom til å bli musiker, var jeg nokså trist. Lenge. Men etter hvert skjønte jeg at årene med pianotimer ikke var bortkastet.
Jeg holdt kontakten med pianolæreren min, og hun
fortsatte å dele sin musikalske og menneskelige klokskap med meg. Jeg forsto at hun hadde lært meg mye, for eksempel om selvdisiplin. Ingenting kommer gratis, men all innsats man legger ned, gir noe tilbake. Det har mange ganger hjulpet meg å vite dette, uansett
18
Made with FlippingBook - Online catalogs