Jon og Anne ble rådet til å være mest mulig åpne om sykdommen, og det rådet er de glad for at de fulgte.
Privat
ett års tid. Men først var det cellegiftkurer. Det skulle ende opp med stamcellehøsting, høydosekur og så transplantasjon av egne stamceller.
planlagte operasjoner ble gjort i julen. Men en ekstra «ventekur» før høydosen gjorde at han ble veldig syk, og hele familien fikk oppleve å være på lindrende avdeling julen 2007. Jon kom seg. Transplantasjonen gikk som forventet. Det var en tøff, men for ham livgivende behandling. Pårørenderollen som ekstremsport For Anne ble pårørenderollen noe hun snublet sjokkert inn i. Etter at det første sjokket hadde lagt seg lette hun etter positive tegn, grunner til å være optimistisk og fremskritt. I etterkant tenker hun kanskje hun var overoptimistisk, og ikke helt realistisk. Men det var den rollen
– Ville jeg gå for dette? Spurte Jon seg.
Det ville han. Og han tror nok at det reddet livet.
Jon forteller at behandlingen egentlig gikk ganske greit, men cellegiften ga en sjokkerende opplevelse av hvor syk man kan føle seg. Men selvfølgelig var det verdt det. Behandlingen virket. Så ble det jul, og ingen
20
Lymfekreft bladet 1/2023
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online