hun tok. Alt annet enn Jon og familien ble satt til side, og Anne ble sykemeldt for å ta vare på Jon. Det virket riktig. Og i ettertid er hun glad for at hun gjorde det. – Det å være pårørende til en som er alvorlig syk er en ekstremsport. Jeg hadde ikke mye tid og overskudd til meg selv, langt mindre til jobb. Anne og Jon har to voksne døtre. De var i etableringsfasen av sine voksne liv: De hadde fått samboere, var nylig ferdige med studier og i jobb. Men de var i en annen by. Det var en stor lettelse da de begge valgte å flytte tilbake til hjembyen. – Vi krøp sammen på ett vis, det var godt å ha hverandre nære. Svigersønner gjorde hva de kunne for å lette våre praktiske krav og forpliktelser, forteller Anne. Som foreldre forsøkte de å ikke belaste sine barn for meget med bekymringer. Selvfølgelig lyktes de ikke alltid, men i det store og det hele delte de en optimisme på at dette skulle gå bra. Fortvilelsen har også vært til stede, men heldigvis ikke så lenge av gangen. I ettertid har Anne og Jon reflektert rundt hvordan denne sykdomsperioden gjorde sam- holdet i familien godt, og hvor heldig de er som har hverandre. Når så to barnebarn kom til verden i løpet av 2008 ble fokuset endret fra mest sykdom til mest besteforeldrelykke.
– De støttet oss praktisk, var lydhøre for våre behov, og lot oss være i førersetet på et vis, forteller Anne. – Vi fikk et råd om å være mest mulig åpne om tilstanden min underveis. Det fulgte vi, sier Jon. Venner og familie har siden fortalt at åpenheten gjorde godt, og at informasjon hjalp dem å vite på hvilken måte de kunne bidra. Anne var informasjonsbyrået, og venner delte nytt seg imellom.
– Det føltes som en slags stab var tett rundt oss, sier Jon.
Men det var lettere å være åpne om optimismen enn frykten.
– Jeg ville dele optimismen, men jeg opplevde at det var vanskelig å dele redselen og fortvilelsen, som jeg også kjente på, med venner. Jeg ville ha et normalt venneliv, med normalitet i livet. For livet mitt var blitt så unormalt. Og jeg ville at venner skulle være venner. Ikke terapeuter og psykologer, forteller Anne. Oversett pårørenderolle Anne hadde en forventning om at pårørende skulle bli sett og støttet fra sykehusets side. Men det opplevde hun dessverre ikke. – Når det er sagt var helsearbeiderne strålende, kompetente og oppmerksomme. Men ikke så mye rettet mot oss som sto nære, fortelle Anne.
Åpenhet hjalp venner og familie å vite hvordan de kunne bidra
Venner stilte også opp på mange måter, og det gjorde godt å ha dem i ryggen.
21
Lymfekreft bladet 1/2023
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online