Det forventes mye av pårørende, og dette har Anne fått kjenne på.
at denne gang lot kreften seg kue med Rituximab, og det får han fortsatt hver tredje måned. – Jeg er dypt takknemlig for å bo i Norge, og for å motta den helsehjelpen jeg får. Men jeg ser nok med en smule bekymring på hvordan våre folkevalgte forvalter velferds- staten og helsevesenet som vi er så stolte av, sier Jon.
– Det er vi som får syke pasienter hjem mellom kurene. Det er vi som må ta en avgjørelse på når tiden er inne til å dra til sykehus med en feberpasient. Vi får og tar en rolle som støttespiller når vi egentlig trenger støtte selv. Anne skulle ønske at hun hadde fått et tilbud om en likepersonsamtale da Jon ble syk, og hun selv snublet inn i pårørenderollen. Hun tror det kunne ha hjulpet å kunne snakke om fortvilelsen og redselen med en likeperson. Så kunne optimismen og håpet vært delt med Jon, familien, og med venner.
Anne og Jon ble medlemmer av Lymfekreft foreningen så snart den startet opp.
– Det er viktig arbeid som gjøres der. Vi ser på foreningen som todelt. Den ene delen retter seg mot helsepolitikk: årvåkent og som en vakt- bikkje med vilje til å påvirke. Vi får orientering om ny utvikling av kreftbehandling. Så er det den andre delen som er det sosiale aspektet. Et fellesskap, en støtte. Nye venner. Alvor og glede. Påfyll!
Med på oppstarten av Lymfekreftforeningen
Veien tilbake til jobb for Jon var overraskende bra. Jon hadde en bekymring for at verden hadde gått videre uten han i året som gikk, men slik var det ikke. – Jeg var heldig og kunne komme raskt tilbake i jobben. Det betydde svært mye for meg. Jeg opplevde at helsa, sakte, men sikkert, ble bedre. Jeg kunne stå i 100% jobb, som føltes som en seier over kreften. Noe «rusk» har det dog vært i ettertid. Lungene til Jon fikk kjørt seg under behand- lingen, men det har gått bedre enn fryktet. Jon kan både jogge, gå fjellturer og skiturer.
Både Anne og Jon er i dag blitt pensjonister.
– Vi blir eldre. Det har jo sine sider. Nå er det ikke alltid lett å skille mellom alderstegn og «grums» fra behandling. Men vi lever, og vi lever godt i Norge, sier Jon. Fremdeles er det alltid en spenning knyttet til kontroller på St. Olav. Og det gjelder for de begge. Hittil har det gått fint. De sier til hverandre at det skal de være glade for. Og det er de.
– Kan ikke klage da, smiler Jon.
Et tilbakefall for noen år siden satte kropp og følelser i alarmberedskap. Det viste seg
22
Lymfekreft bladet 1/2023
Made with FlippingBook - professional solution for displaying marketing and sales documents online