Margrete har vært en frisk, arbeidsom og familiekjær dame som tok det meste rolig og med fatning. Forandringen kunne kjennes i kroppen. Og det var lange dager med god tid til å tenke og bekymre seg. Ingen hadde fortalt Margrete at dette var naturlig etter en slik opple- velse. Nesten som en normal bivirkning. Men Margrete skjønte at hun ikke bli værende hjemme og i stadig bekymring og angst. Hjelpen var ikke langt unna. Margrete har alltid hatt et nært og godt forhold til sin søster, Oli. Mannens arbeids- giver tilbydde Margrete å låne firmahytta fremover. Nå kom det helger der Margrete og Oli dro på hytta. Der var det ro, og Margrete og Oli fikk pratet mye. Men i starten var Margrete urolig. Hytta lå ved sjøen og det ble lenger til vei til legehjelp. Det kjentes utrygt ut. Og så kom reaksjo- nene. Margrete opplevde at angsten kunne komme plutselig, og det kunne føre til plutselig uro og gråt. Men der på hytta så endret tings seg gradvis. Det ble lettere å reise, og etter hvert kom det gode forventninger til å skulle dra bort noen dager. Margrete og Oli er begge utstyrt med mye humor, noe som ble en god medisin. Å
og bor i Naustdal i Sunnfjord kommune.
Det viser seg at Margrete tross alt var heldig. Det var en mindre blødning. Det største problemet var at blødningen kom akkurat på senteret som utløser epilepsi, og det fikk hun merke dagen etter da hun fikk et anfall. Det ble en uke på sykehus, og så fikk hun reise hjem. Nå kom tiden der hun skulle ta det rolig. Det var uvant å gå uvirksom hjemme i den første tiden. Etter hvert vill Margrete prøve å bli litt mer aktiv. Å gjøre ingenting ble for travelt, sier hun med et smil. Tankene gikk litt i spinn, og hun ønsket å ha noe å gjøre på. Det var kjedelige dager. Så snart Margrete begynte prøve seg ut kjente hun hvor fort sliten hun ble. Det skulle ingenting til før hun ble utslitt. Alt var snudd på hodet. Og så kom reaksjonen. Bekymringen, angsten. Kan det skje igjen? Vil jeg overleve det? Hva er oddsen? Ingenting var normalt lenger. Normalen var jo blitt livsfarlig. Tryggheten ble borte. Angsten tok over. En hodepine var ikke bare en hodepine. Tretthet kunne være noe annet enn at hun var sliten. Nå ble alt sympto- mer, som igjen kunne være noe farlig.
kunne snakke både med alvor og humor om det som hadde skjedd gjorde godt. De tok kontakt med Anita Steinset, en venninne av Margrete fra barndommen, som også hadde opplevd å få en alvor- lig hjerneblødning. Det ble mange gode meldinger på sms, noe som opplevdes betryggende for Margrete. Margrete hadde prøvd å skjerme barnebarna sine ved å unnlate å fortelle noe til dem. De mistet sin bestefar bare en uke før Margrete fikk hjerneblødning. Men der på hytta ble det naturlig å snakke med dem når de kom innom på besøk. Margrete fortalte det så lett og enkelt som hun kunne. Det er ikke alltid lett å vite hvor mye en skal fortelle barn på 5 og 7 år. Det viktig- ste var å svare på spørsmå- lene de hadde. Og det tok ikke lang tid før de hadde fått svarene de trengte, og var fornøyde. Margrete smiler når hun forteller at da løp de ut, og hun kunne høre dem rope; «Bestemor er ikke syk, det var bare noe som skjedde i hauet på ho».
11
www.slagrammede.org
Hjernecella nr. 2 • 2022
Made with FlippingBook Ebook Creator