Simon har ikke hatt så mye kontakt med venne- ne sine i det siste. Han ringer en kamerat for å fortelle hva som er på gang. Kameraten virker litt rar og forsøker å komme over på andre temaer. Simon er nå kun opptatt av revolusjonen og vil ikke snakke om noe som er mindre viktig enn dette akkurat nå. Dette ender opp med at sam- talen avsluttes brått. Simon synes alt virker så merkelig, fikk en slags «déjà vu» da samtalen var over. Virkeligheten er plutselig blitt så magisk. Så virkelig og så uvirkelig på en gang. Simon tar på seg ytterklær og er klar for å dra til Oslo. Det går hverken buss eller tog til Oslo denne dagen. Han går ut til riksveien for å haike og får sitte på med en varebil som kjører flytte- lass. Han snakker med sjåføren om alt mellom himmel og jord uten at han deler budskapet han sitter inne med. Likevel synes han at sjåføren ga ham mange hint som om sjåføren visste om at det var noe stort på gang. Han blir sluppet av ved Oslo sentralbanestasjon. Da varebilen hadde kjørt videre fikk Simon enn følelse av at det ikke var tilfeldig at akkurat denne sjåføren ga ham haik til Oslo. Simon går opp til Stortinget, men der var det helt dødt og tomt. Han tenker da at han heller får gå opp til Slottet og kongen først. På veien opp dit får Simon en ubehagelig følelse av at det er noen som har sabotert revolusjons- planen og satt ut falske rykter om ham. Det var en konspirasjon som motarbeidet alt sammen. Kongen hadde dessverre blitt et gissel for denne konspirasjon og var derfor ikke helt til å stole på. Simon gikk inn på en pub i stedet og bestilte seg en øl. Der kom han i prat med en mann. De snak- ket om politikk og EU. Mannen visste tydelig ikke noe om revolusjonsplanene. Etter en stund følte Simon at det var litt trist og ville reise hjem igjen. Han fant et tog som gikk til nabokommunen og dro tilbake med det. Da han kom hjem, gikk han å la seg og fikk sove øyeblikkelig. Da han våknet om morgen dagen etter, slo han på TV-en. Da hadde han fått tilbake den varme følelsen han hadde hatt før han dro til Oslo. Det var deilig. Jo, det er en revolusjon på gang og det som kom på TV bekreftet det hele.
Til forskjell fra tidligere hadde nå revolusjons- prosessen to sider. En som jobbet for og en som jobbet imot. Han så for seg en kamp mellom de to sidene. De gode jobbet for revolusjon og fred på jorden mens de andre var mektige folk som ikke ville ha endring. Det var de som tjente seg styrtrike på skjevhetene på kloden. Simon opp- levde at han var involvert i denne kampen, og følte at de onde kreftene visste hvem han var og at han jobbet for revolusjon. Han følte seg mer og mer truet av konspirasjonene mot revolusjon. Etter hvert følte Simon seg både overvåket og forfulgt. Simon skulle så gjerne ha snakket med noen om hva han opplever, problemet er at han vet ikke hvem som er på hans lag lengre og derfor ikke hvem han kan stole på. Han får for seg at det er en mikrofon og skjult kamera i TV- en. Han handler i affekt og kaster TV-en gjennom vinduet uten å åpne det - så glasset knuses i et kraftig smell. Han skriker ut av vinduet «NÅ ER DET NOK!». En nabo blir forskrekket og ringer politiet. Poli- tiet kommer og ringer på døren. Simon føler at politifolkene er korrupte og nøler med å åpne døren. De roper: “Åpne døren!” Simon nøler. Han løper ut balkongdøren, men en av politimenne- ne har gått bak huset og får øye på ham. Poli- timannen løper etter Simon og kaster seg over ham. Simon blir holdt nede og de andre kommer også til. Han blir lagt i håndjern og satt inn i politibilen. Simon kommer i en sjokktilstand og snakker uten å tenke seg om, som om han er styrt av noe på utsiden av seg selv. Det kjører til politistasjonen og står der en stund føre de kjører til legevakten. På legevakten mener de at Simon er psykotisk og må legges inn på psykia- trisk sykehus. Hva som så skjer videre med Simon vil vi ikke komme nærmere innpå i denne veilederen. Poenget med Simons historie i denne sammen- heng er å belyse symbolspråket i hva Simon har opplevd.
12
Made with FlippingBook Publishing Software