Det var slik at personalet gikk inn på kjøkkenet og spiste maten som var beregnet til pasientene. Det var provoserende at de ansatte ikke fulgte regle- ne, men samtidig var veldig strenge på at pasien- tene skulle oppføre seg slik og slik hele tiden, uten at reglene gjaldt dem selv. De satt for eksempel ikke i gangen om natta da de hadde vakt, selv om de var pålagt dette. Det hendte at det kom forvirrede pasienter inn på rommet mitt fordi det ikke var vakter i gangen. Jeg hadde mistanke om at det var mordere blant pasientene. Bare det at de plutselig kunne komme inn på rommet var en skremmende tanke. Dette tok jeg også opp med personalet, men det fikk ingen konsekvenser. Personalet var ikke i gangen. Jeg gikk av og til ut og da stod de enten på kjøkkenet og spiste, var ute og røykte eller de satt på stuen og så på TV. Deres manglende respekt for reglene provoserte meg sterkt og en dag begynte jeg å bråke. Da kom det 20 stykker og skulle roe meg ned. Da alle hadde kommet stod jeg og holdt et foredrag i ca. et kvarter. Den ene etter den andre begynte å se ned i gulvet da jeg tok opp hvordan pasientene ble behandlet. De skulle oppdra pasientene uten at de hadde oppdratt seg selv først. Jeg ble tvangsmedisinert og ble ganske sløv, før saken kom opp i kontrollkommisjonen. Advokaten stilte ikke opp til vårt avtalte forberedende møte, og var derfor dårlig forberedt. Jeg begynte å bli dopet så jeg hadde problemer med å snakke og huske hvordan jeg skulle legge frem denne saken. Jeg var ikke meg selv og jeg nådde heller ikke frem i kontrollkommisjonen. Jeg føler at det hele var en stor bløff; hva kan forventes når man blir tvangsmedisinert før saken kommer opp? Hva er dette for et slags system og hva er dette for slags tenkning? Kanskje ser det pent ut på papiret, men er overhodet ikke funksjonelt. Det er svært sjelden at dette er til gagn for pasienten. Neddopingen fortsatte, og jeg var sløv. Psykia- teren trøstet meg med å si at de hadde fått tak i et stoff som var bedre enn det jeg hadde tatt før. Jeg skulle til og med klare å trene og drive med fysisk aktivitet med dette middelet i kroppen. Det het fluanxol. Da jeg ble utskrevet merket jeg ikke noe bedring i forhold til de andre preparatene jeg
hadde fått tidligere. Jeg var like tiltaksløs og pas- siv. Jeg ble kanskje enda mer passiv og oppgitt for nå hadde jeg også mistet ingeniørjobben. Det var kanskje ikke lurt for meg å jobbe skift? Nedtu- ren ble dermed større denne gangen. Det at jeg ble psykotisk igjen var noe jeg heller ikke hadde forventet. Men jeg opplevde heller ikke at jeg var så syk da jeg kom til sykehuset. Jeg trengte bare litt støtte for å komme meg på bena igjen. Norma- lisere ting, få bort frykten, kanskje få hjelp til å ta opp ting med jobben osv. Når det gjaldt behand- ling, ble det bare snakk om medisiner eller ikke. Dette var ikke en konstruktiv løsning for meg i det hele tatt.. Min kjæreste var gravid. Jeg skulle få en sønn, men det var ikke så stort dette heller, følel- sen kappet vekk av antipsykotikaen. Jeg var litt engstelig og hadde ikke fått noen gode utsikter. Jeg skulle gå på disse kjemikaliene som sløvet meg så veldig, i kanskje fem år. Denne tanken var uutholdelig for meg.» Hva kunne ha vært alternativet? For det første skulle det ikke vært en forutinntatthet om at Henrik hverken var psykotisk eller skulle hatt antipsykotika selv om han hadde fått det ved tidligere opphold. Det er helt sentralt å ha en innledende dialog for å snakke om hva som hadde skjedd i forkant av innleggelsen og hva som kunne ha bidratt til å utløse tilstanden. For det andre burde det ikke vært noe mer diskusjon om medikamenter når pasientene sier nei takk. I stedet burde det vært obligatorisk å komme med et medisinfritt tilbud. Når man er på vei inn i en psykose eller er gren- sepsykotisk og selv ber om hjelp, er det virkelig mulig å få til noe. Da kan man faktisk utnytte psykosens potensial for forløsning. Dette ved å snakke om det man er redd for, og få det ufar- liggjort. Så kan pasienten få eksponere seg for det han eller hun har angst for. Om et traume kommer opp i dagen skal det være tilgjengelig kompetanse på hvordan dette kan håndteres. Senere har Henrik lært seg å gjøre alt dette på egenhånd. Noe som til slutt helbredet ham og gjort at han i 2020 har vært medisinfri uten tilba- kefall i 21 år.
21
Made with FlippingBook Publishing Software