Kort oppsummert sier Nora at det som reddet henne var: • Grunnlag fra tidligere terapi • Tillitsforhold til min terapeut • Styrte prosessen selv, intuitivt • Nettverk som stilte opp • Fikk være sammen med babyen min • Ingen antipsykotiske medisiner, ingen tvang • Ingen stoppet meg i å leve ut ”galskapen” • Gikk gjennom prosessen hjemme i mitt vante miljø • Ingen skremselsretorikk om at jeg var uhelbredelig syk
«Det var opplevelsen av å kunne se bak alle mine tanker, avgjørelser og konklusjoner jeg noen gang hadde kommet fram til. Jeg tenkte at jeg var på en magisk helbredelsesreise. Jeg hadde ikke noe forhold til ordet ‘psykose.’» «Jeg hadde også et nettverk av venner og familie som stilte opp. Og ektemannen min var svært tolerant. Jeg har venner som kom da jeg ringte klokken halv fire på natten, hadde nattevåke med babyen, kjørte meg til terapitime eller ga meg praktisk hjelp. Jeg fikk lov til å gå igjennom prosessen. Ingen prøvde å stoppe den. Det er det mest verdifulle jeg kunne ha fått. Jeg ble sjokkert, sint, og lei meg da jeg innså at tilsvarende prosesser som jeg nettopp hadde vært igjennom er det som blir kalt psykose, en sykdom. For meg var ikke denne opplevelsen sykdom i seg selv, men forløsningen av et traume. Det var ikke et sammenbrudd, men et gjennombrudd. Tenk om jeg hadde blitt medisinert, utsatt for tvang eller skilt fra barnet mitt? Jeg vet i mitt hjerte at det da aldri i verden hadde gått så bra. Og tenk på den enorme muligheten jeg hadde gått glipp av til å legge traumet mitt bak meg. Jeg klarte meg med en kort og frivillig innleggel- se. Jeg ble frisk uten bruk av antipsykotiske medi- siner. I midten av februar 2016 gikk mannen min tilbake på jobb, og jeg hadde igjen den daglige omsorgen for babyen. Dette var under fire mnd. etter innleggelsen.»
4.4.4.3. Barseltraumer eller psykose?
«Kvinner med barseltraumer må ikke overlates til psykiatrien» skriver Gunn Helen Kristiansen i en lengre artikkel i Sykepleien, den 27.02.2018 [7] . Kristiansen påpeker at barselkvinner før i ho- vedsak ble ivaretatt av andre kvinner, mens at de nå i større grad blir ivaretatt av en mann, nemlig barnefar. Det er også et større prestasjonspress på nybakte mødre nå enn tidligere. Viktig kunn- skap om mentale reaksjoner som tidligere ble overført fra kvinne til kvinne, går ofte tapt. Kristiansen forteller også fra sin personlige erfa- ring: «Jeg tror at psykiske reaksjoner i barseltiden stort sett ligger innenfor et normalspekter for kvinner som nylig har født, og at det er uheldig å behand- le disse reaksjonene medikamentelt. Jeg ble selv behandlet som en diagnose helt uten hensyn til at jeg var nybakt mor. Legene lette etter symptomer som kunne bekrefte sinnslidelse, og gjorde ingen forsøk på å kartlegge de ressursene jeg hadde som kunne hjelpe meg å bli frisk igjen. For eksem- pel tett samvær med barna mine. Jeg er overbevist om at jeg ble feilbehandlet. I den senere tid har det også gått opp for meg at jeg ikke er alene om å ha denne vonde erfaringen. Kvinner som får en alvorlig psykisk reaksjon i bar- seltiden, vil kunne risikere å bli skilt fra babyen sin
26
Made with FlippingBook Publishing Software