4.5. Psykose – ulike forklaringsmodeller
4.5.1. Den biokjemiske tankemodellen
Den rådende forklaringen for psykotiske symp- tomer, psykose og det som kalles schizofreni, er den biokjemiske modellen, hvor symptomene som kan observeres forklares med at den som erfarer dette har en feil eller kjemisk ubalanse i hjernen. Denne feilen sies å være arvelig. Flere hypoteser har blitt satt fram for å kunne forklare den biokjemiske modellen. Dr. Paris Williams går gjennom de ulike hypotesene i sin bok; Rethin- king Madness – Towards a Pradigm Shift in our Understanding and Treatment of Psychosis. Forskere har lett etter en indre substans som skaper schizofreni og de har også søkt etter stoffet dopamin i hjernen med utgangspunkt i at for mye dopamin kan utløse schizofreni [8] . Men i løpet av over 50 år med forskning, har teorien om en biokjemisk feil i hjernen fortsatt ikke blitt bevist, konkluderer Williams [9] . Likevel er denne forståelsesmodellen for psy- kotiske erfaringer fortsatt dominerende i psyki- atrien og i samfunnet ellers, med de følger det får for psykoseerfarere og mennesker som får en schizofreni-diagnose. I sin artikkelserie Madness and the Family pu- blisert på nettstedet Mad in America i desember 2015, beskriver Dr. Paris Williams hvordan for- eldre av pasienter med schizofreni-diagnose på tragisk vis bidro til legemiddelindustriens makt: «Mellom slutten av 1940-årene og 1980-årene, så vi en jevn strøm av utforsking og forskning på sammenhengen mellom visse foreldre/ barn-dynamikker (og generelle dynamikker i familie-systemer) og den påfølgende utviklingen av psykose hos barnet.» [10] . Mellom 1940- og 1980-årene fantes det derfor stort håp om å finne løsninger i ulike familieterapier og veiledning for foreldrene til ungdom og unge voksne som
opplevde psykose og andre smertefulle mentale tilstander. Håpet var at terapi for familien som helhet kunne bidra til redusert forekomst av psykose hos unge personer, eller at den psykotis- ke prosessen kunne få et bedre utfall for de som allerede opplevde slike symptomer . Dr. Williams påpeker så hvordan vi i dag, ved et søk på internett, kan lese informasjon fra overveldende mange av de ledende helseorga- nisasjonene som benekter at familieforhold har noe med psykose å gjøre. Man skulle tro at det dermed finnes forskning som kan bevise at fami- lieforhold er ubetydelig for psykose. Dr. Williams skriver imidlertid at han, etter å ha brukt flere år på å gå igjennom forskning om etiologi (dvs. opphav eller årsak) og recovery i forbindelse med psykose, ikke har funnet betydelig forskning som direkte motsier det grunnleggende premis- set om at problematiske familiedynamikker kan lede til ekstreme psykologiske sammenbrudd. «Så hva skjedde?»; spør Williams. På starten av 1950-tallet kom det første psykia- triske legemiddelet på banen, et antipsykotika kalt «Chlorpromazine» (klorpromazine på norsk). Denne oppfinnelsen skulle føre til at legemidde- lindustrien ble en av verdens mektigste industri- er. Ideologien som lå bak denne nye industrien, ga også mye makt – nemlig teorien om psykisk sykdom; at smertefulle psykiske tilstander kom- mer av spesifikke sykdommer eller «feil» i hjer- nen til vedkommende. Legemiddelindustriens medisiner ga håp om at de en dag kunne kurere slike sykdommer. Til tross for at flere behandlingssteder som Soteria, Diabasis og I-Ward i USA kunne vise til suksess ved å behandle psykose gjennom familieterapi, fikk legemiddelindustrien på
28
Made with FlippingBook Publishing Software