psykosesymptomer ved nedtrapping av antipsy- kotika. Om ikke dette forstås for hva det er blir det samme runde med medisinering og bakover i utvikling. Om det var slik at både behandlingsapparatet og pasienten hadde kunnskapen om at psykose er en traumeforløsende prosess ville situasjonen blitt veldig annerledes. Da ville pasienten fått hjelp til å gjennomskue sin egen frykt og forstå at følelsen av forfølgelse kommer av et traume. Hver gang pasienten blir dratt inn i en illusjon om forfølgelse ville behandlingsapparatet ha kunnet bragt pasienten tilbake igjen til trygghet. I tillegg kunne behandlerne ha forstått pasien- tens reaksjon og oppførsel på et annet plan. I dette perspektivet kunne behandlerne snakket med pasienten om hva han/hun opplever og ufarliggjort prosessen. De av oss som har klart å gjennomleve psyko- seprosessen og lykkes med forløsning har vært nødt til å gjemme oss; både for redde pårørende som tror på det offentlige behandlingstilbudet og det såkalte hjelpeapparatet. Andre psykose- erfarere har vært heldige å få støtte av pårøren- de. Kanskje en kjæreste, venner eller idealister fra erfaringsbevegelsen. Mange psykoseerfarere har en virkelig grunn til å være paranoid når det gjelder det offentlige tvangsbehandlingsregimet. Når vi ser psykosen som en forløser og har erfart at det perspektivet er riktig, ser vi samtidig at behandlingen i psykisk helsevern i dag gjør mer skade enn godt ved å ikke ta innover seg dette perspektivet. «Mange psykoseerfarere har en virkelig grunn til å være paranoid når det gjelder offentlige tvangsbe- handlingsregimet.»
4.5.2.1. Biokjemiske versus den traumebaster forklaringsmodellen Dersom vi setter den biokjemiske modellen opp mot ideen «psykosen er en traumeforløsende prosess», ser vi at det er flere store forskjeller: Hvis den psykoserammede ikke har noen aning om at tilstanden er en traumeforløsende prosess kan man låse seg i tilstanden og forsøke å løpe fra sitt traume. Et traume kan gi en følelse av at noen er ute etter en (paranoid) og man kan bli opptatt av å flykte og/eller forsvare seg mot dem som måtte være ute etter en. Uten riktig veiled- ning vil psykosen fremstå som en håpløs tilstand hvor man aldri lar seg overbevise om at man ikke er forfulgt. Tror man at behandlingsapparatet er en del av konspirasjonen, vil jo også det være del av selvoppfyllelsen, da man kan risikere å bli hentet av politiet og deretter bli låst inne på en institusjon. Man blir medisinert og muligheten for at traumet forløses forringes på grunn av det- te. Antipsykotiske medikamenter undertrykker traumet og gjør at man ikke får bearbeidet dette. Traumet blir liggende nede i underbevisstheten. Det er også tilfeller der pasientene har forstått at psykosen er en forløsende og helbredende prosess. Blir man innlagt og behandlingsappa- ratet arbeider under den biokjemiske modellen nevnt over, vil ikke pasienten oppleve å få den tiden som er nødvendig for å få forløst traumet. I boken Rethinking Madness [16] har man kom- met frem til at en slik traumeforløsningsprosess i gjennomsnitt kan ta 40 dager. Da blir det helt umulig for pasienten å bli ferdig med prosessen før tvangsmedisinering iverksettes under råde- ne praksis. Pasienten blir låst i en medisinert tilstand og stagnerer mentalt og vil sannsynlig bli satt tilbake i utviklingsprosessen. Dette fordi en pasient som senere vil forsøke å få gjennom- levd prosessen for å få forløsning, i tillegg til de opprinnelige problemene, må slite med skade- virkningen grunnet medisinering og en eventuell ytterligere traumatisering. Mange psykoseerfa- rere vitner om er at det som skulle blitt definert som abstinenser i stedet anses som klassiske
[16] Williams, Paris (2012) «Rethinking Madness»
31
Made with FlippingBook Publishing Software