Når vi snakker med psykoseerfarere, så er det mange som vil si seg enige i denne beskrivelsen av å oppleve en psykose. Det oppleves rett og slett som om man drømmer når man er våken, og reagerer deretter, og samtidig skal håndtere den vanlige virkeligheten! På norsk finnes også erfaringsboken som er kalt nettopp «Drøm i Våken Tilstand» [18] , redigert av Else Merete Thyness, Siv Helen Rydheim og Gunn Helen Kristiansen. «Drøm i våken tilstand» pre- senterer viktige tekster fra sju psykoseerfarere om deres unike og personlige opplevelser med bipolar diagnose og psykose. Ved å kartlegge og tolke sine psykoseopplevelser oppdaget de sammenhenger mellom tidligere traumer, psy- kososialt stress og psykoseutbrudd. Psykosene ble da ikke bare en virkelighetsflukt, men også egenmobilisering og forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser.» Er det mulig at alle disse teoriene vi nå har be- skrevet, kan være riktige alle sammen? At når vi som mennesker har opplevd alvorlige traumer, som fører til at vi over lang tid lever med uløse- lige psykososiale og eksistensielle dilemmaer, til slutt når et punkt der belastningen totalt sett blir for stor, og vår psyke går inn i en drømmetil- stand for å løse opp den uløselige knuten i meta- forenes verden? At vi til slutt må inn i kjernen av oss selv for å reprogrammere opplevelsen av vår egen eksistens? «Ved å kartlegge og tolke sine psykoseopplevelser oppdaget de sammenhenger mellom tidligere traumer, psykososialt stress og psykoseutbrudd.»
4.5.5. En indre, uløselig konflikt
I kapittel 14-16 av Rethinking Madness trekker Williams [19] fram en eksistensiell konflikt som alle mennesker må håndtere på et eller annet nivå. I sitt mest ekstreme uttrykk kan dette dilemmaet skape kjernen i en psykose. Han viser til Irvin Yalom, Rollo May, Ernest Becker og Otto Rank sitt arbeid for å belyse dette dilemmaet. Vi opplever alle behovet for å oppleve oss selv som et individ, samtidig som vi har behov for felles- skap med andre. Ifølge Rank ligger «livsfrykten», altså frykten for å måtte leve som et isolert indi- vid, ved et ytterpunkt , og «dødsfrykten», frykten for å tape sin individualitet gjennom en for stor sammensveising og forbindelse med andre, ved et annet ytterpunkt [20] . Når vi kjenner på for mye frykt for å leve isolert, såkalt livsfrykt, så reagerer vi på dette ved å bevege oss mot mer kontakt med andre, og motsatt når vi kjenner på «dødsfrykten», frykten for å miste oss selv. Slik beveger vi oss fram og tilbake mellom disse polene gjennom livet. Denne svingningen skjer som oftest ubevisst.
[19] Williams, Dr. Paris. Rethinking Madness [20] Williams, Dr. Paris. Rethinking Madness, s. 117.
[18] Kristiansen, Rydheim, Thynes (2013)
33
Made with FlippingBook Publishing Software