To strategier som hjelper oss med å håndtere disse fryktene er:
omsorgsperson er en som også skader eller truer deg – det blir å leve med en fiende som ditt liv avhenger av. Smerten i en slik konflikt er enorm. Når det ikke finnes noen måte for barnet å løse denne konflikten i relasjonen hvor konflikten oppsto, vil konflikten fortsette å utspille seg i barnets psyke som en dragkamp mellom beho- vene for å oppleve seg selv som et sunt individ og behovet for å være en del av et forhold eller en gruppe. Kampen for å finne balanse fortsetter gjerne opp i voksen alder. R.D. Laing, en skotsk psykiater, studerte de sosiale omstendighetene til 100 mennesker diagnostisert med schizofreni, og kom fram til at opplevelsen og oppførselen som blir stem- plet som schizofrensk uten unntak er en spesiell strategi en person skaper for å leve i en ulevelig situasjon. [4] Bertram Karon, som spesialiserte i psykoterapi, mente at enhver person kunne utvikle psykose dersom de måtte leve gjennom samme omstendigheter som hans psykotiske pasienter. [5] «Disse menneskene, som så ofte blir stemplet som ‘gale’,» skriver Williams, «gjør kanskje rett og slett sitt beste for å overleve ekstraordinært vanskelige omstendigheter, og når man blir konfrontert med ekstraordinære omstendighe- ter, må man ofte ty til ekstraordinære strategier, strategier som framstår som totalt absurd for de av oss som ikke forstår det fulle omfanget av hva personen strever med. Når vi ser på disse indivi- dene gjennom denne linsen, da kan vi si at det ikke er noe iboende galt, biologisk eller på andre måter, med de som lider av psykose. De opp- fører seg bare som enhver levende organisme ville gjort i samme situasjon – de prøver bare å overleve, og strekker seg til syvende og sist etter å blomstre.» [6] Er det mulig at alle disse teoriene vi nå har be- skrevet, kan være riktige alle sammen? At når vi som mennesker har opplevd alvorlige traumer, som fører til at vi over lang tid lever med uløse- lige psykososiale og eksistensielle dilemmaer, til slutt når et punkt der belastningen totalt sett blir for stor, og vår psyke går inn i en drømmetil-
a. Troen på at man er spesiell; at vonde ting skjer med andre, men ikke med en selv. En sunn variant av å se seg selv som spesiell kommer gjerne til uttrykk ved å streve et- ter heltestatus. I en mer destruktiv variant kan troen på seg selv som spesiell uttrykkes gjennom risikoatferd (ved å prøve å overvinne farer), eller ved arbeidsnarkomani, narsissis- me eller et driv etter makt. b. Troen på den ultimate redningsmann; troen på en overmenneskelig eller guddommelig udødelig enhet som man kan bli ett med og derved vinne over sin egen dødelighet. Denne enheten eller figuren kan være en gud eller gudinne, et land, en leder, en ideologi eller en verdifull sak. Disse to psykologiske strategiene befinner seg tydelig på hver sin ende av et spekter, men det er likevel vanlig at mennesker bruker litt av hver, slik at de komplementerer hverandre. Hvert enkelt menneske har derfor sitt eget individuelle forsvarsverk for å utestenge frykt. Problemer opp står imidlertid når en person holder for desperat fast i en av disse strategiene. Man kan bli for isolert og alene i sin søken etter seg selv som et spesielt individ, eller man kan miste seg selv i sin søken etter trygghet og enhet med andre. I psykose kan man svinge drama- tisk fra den ene polen (å oppleve seg selv som spesiell) til den andre (å oppleve at en ytre enhet passer på en). [1] Rollo May kom til den oppfatningen at «mange former for psykose må forståes som sluttresul- tatet av konflikter og angst som er for store for et individ å bære, og samtidig uløselige på noe annet nivå». [2] Den type konflikter og angst som i lengden kan føre til psykose, har gjerne sine røt- ter i traumatiske hendelser. May foreslo at dette sannsynligvis utvikler seg når «et barn må under- trykke sin bevissthet om en potensielt overvel- dende mellommenneskelig trussel». [3] Dette kan for eksempel være hvis en forelder eller annen
34
Made with FlippingBook Publishing Software