7.1. Skyld og skam
7. Pårørendes rolle og stilling innen psykiatrien Psykose har det til felles med alvorlig sykdom at den ikke bare berører den som rammes, men også representerer en utfordring for pårørende til den psykotiske. Dertil kommer mange faktorer som gjør rollen som pårørende til et psykotisk familiemedlem ekstra krevende og vanskelig. Det har til tider forekommet at man har lagt skylden på familien, og da særlig foreldre, for at den psykotiske har blitt syk. Selvsagt kan både foreldre, ektefeller og andre familiemedlemmer være en del av problemet, særlig i tilfeller der det har forekommet insest eller andre former for misbruk eller vold i familien. Dette er noe som vil kreve et større oppryddingsarbeid. Men i utgangspunktet er hjelp fra familien vel så viktig for psykoserammede som for andre pasienter. Det som er spesielt for psykoserammede er at de ofte behandles under tvang, noe som setter på- rørende både i en spesiell makt- og ansvarspo- sisjon. Psykoserammede som tvangsbehandles har ikke et fritt sykehusvalg, da man ikke kan kombinere tvang med valgfrihet. De institusjoner som driver tvangsbehandling må nødvendigvis være autori- tære for å oppfylle sin misjon. Rettighetene som pasienter flest har (blant annet Lov om pasient og brukerrettigheter) blir tilsidesatt for tvangs- behandlede psykotiske pasienter og i noen grad overført til pårørende. Fra lovgiverens side er hensikten med dette selvsagt å gi pårørende mu- ligheten til å være til hjelp og støtte for psyko- serammede familiemedlemmer. Men, det ligger også en rettsikkerhetsgaranti i dette, nemlig at noen av de rettighetene som den psykoseram- mede mister overføres til pårørende, som med loven i hånd kan forlange å bli både informert og tatt med på råd. Dette gir pårørende et ansvar å forvalte, som mange opplever vanskelig i møte med et institusjonssystem. Her kan det være mange fallgruver som beskrevet nedenfor.
Psykose er en stigmatisert tilstand og mye av den makten som psykiatrien utøver er avhengig av at dette stigmaet vedlikeholdes. Det har vært fokusert på psykose som arvelig sykdom, både som genetisk arv og sosial arv gjennom dysfunk- sjonelle familier. Gjennom dette har familien til psykotiske mennesker blitt påført et kollektivt ansvar preget av skyld og skam. Dette kan lett føre til at pårørende er mer opptatt av å fremstå som skikkelige og tilregnelige mennesker, enn informerte garantister for den innlagtes rettsik- kerhet. 7.2. Medisinering Det er vanskelig for både pårørende og pasienter å få pålitelig informasjon om medisinering med antipsykotiske medikamenter. Tendensen er at man overdriver betydningen av medisinering og bagatelliserer ulempene og belastningene av bivirkningene. For noen pasienter kan medisineringen oppleves mer belastende enn psykosen. Disse pasientene bør kunne få et medisinfritt behandlingstilbud. Når denne gruppen tvangsmedisineres over tid er det fare for at de tyr til egenmedisinering med alkohol og narkotiske stoffer som demper smer- ten og virker som en slags motgift mot antipsy- kotisk medisinering. Dette gir ikke noe godt liv og mange av de såkalte svingdørspasientene, som stadig legges inn og skrives ut, er i denne situasjonen. Det er dessverre slik at tilbudet om medikamentfri behandling er begrenset, og sto- re deler av psykiatrien ser på medisinfrie tilbud som en trussel mot det bestående behandlings- tilbudet.
7.1. Hva pårørende bør reagere på:
Antipsykotisk medisinering disponerer for nye psykoseutbrudd hvis man slutter for brått. Dette skaper et dilemma. De fleste er enige i at lang-
64
Made with FlippingBook Publishing Software