3.2.1. Internasjonal bevegelse for avskaffelse av diagnoser
En rekke fagpersoner vil gjerne beskrive bedring som symptomlette eller symptomfrihet. Dette innebærer at bedring er forstått som et utfall eller et kontret resultat som kan måles av klini- keren eller forskeren etter objektive kriterier. For eksempel kan omfanget av symptomer pasien- ten har nå sammenliknet med før, eller i hvilken grad han eller hun er tilbakeført til arbeidslivet, være et mål på hvor «frisk» pasienten er. Slik vi ser det så er ikke bedring et sluttprodukt, men en prosess der psykisk helse stadig skapes. Slik blir bedring en grunnleggende personlig prosess der individet selv er den sentrale aktør. I møte med et system hvor diagnoser dikterer rettigheter og målet ved tilfriskning ofte er å få vedkommende tilbake i jobb, er det lett å føle seg overkjørt og at selvopplevd livsglede ikke teller i bedringsprosessen, men at det er ytre faktorer som rår. Når den som opplever sin livs- krise i stedet får hjelp til å sette seg selv i fører- setet i eget liv, vil livsglede, trygghet og mestring få bedre kår til å vokse. Et ønske om å delta i samfunnet gjennom arbeid og andre aktiviteter kommer gjerne av seg selv når man i større grad er fornøyd med og trygg på egen person. Nedenfor er det listet opp noen av de stør- ste forskjellene i behandlingsstrategier mellom det recovery-orientert synet og de mer tradisjonelle holdningene man møter innenfor det profesjonelle fagmiljøet: Recovery paradigme: Patologi og symptomer Livet og hverdagen Sykdomshistorie Biografi Sykdomsorientering Personorientering Behandlingstiltak Ressurser Lege og pasient Erfaringsekspert Diagnose Personlig mening Compliance/«lydighet» Valgmulighet RCT-studier Erfaringskunnskap Eksperter Egenkontroll Profesjonelt ansvar Personlig ansvar A kontekstuell I sosial kontekst Medisinsk paradigme:
The American Psychiatric Association´s Diag- nostic and Statictical Manual (DSM-5) ble publi- sert i 2013. Dette er en håndbok som benyttes av fagpersonell blant annet når det skal stilles diagnoser. Etter at den femte utgaven ble utgitt har de psykiatriske diagnosene i økende grad blitt diskutert og stilt spørsmålstegn ved. Orga- nisasjonene The British Psychological Society og The Society for Humanistic Psychology (Ameri- can Psychological Association, Division 32) har vært sentrale i denne debatten og har utfordret «psykiatribibelen». Sammen har de to organi- sasjonene dannet Task Force for Diagnostic Alternatives (TFDA). [2] Ettersom håndboken brukes som et sentralt verktøy for fagpersonell er det viktig at standar- den blir diskutert. Alle mennesker er forskjellige, og har ulike erfaringer som må anerkjennes og sees i sammenheng med en persons psykiske utfordringer. For oss er det viktig at fokuset ligger på det enkelte mennesket og dets behov. Verdier som menneskerettigheter, humanisme, fellesskap og dialog må være sentrale i arbeidet med mennesker. Vi må se på livet i sin helhet. Det er helt sentralt at alle de ulike formene for belastning, som vi som individer opplever, må erkjennes og anerkjennes. Det er i belastningene at de underliggende årsakene til psykisk uhel- se har sin opprinnelse. Vi krever derfor at det norske helsevesenet, på bakgrunn av dette, må være villig til å endre sin tilnærming. Vi må flytte fokus vekk fra symptomer og se enkeltmennes- ket og dets behov. Vi opplever en positiv utvikling hvor flere fag- folk ser verdien av en humanistisk tilnærming i stedet for det biomedisinske perspektivet. Dette perspektivet villeder fagmiljøet til å tro at svaret er å finne i bestemte deler av hjernen, og at mer forskning på dette området er veien å gå, uten å ta innover seg individets behov.
[2] Valla (2020)
9
Made with FlippingBook Publishing Software