ASORENE VULKANØYENE
over den grønne øya. Ute av vegaeta- sjonen har Luis stoppet for å gjøre oss oppmerksomme på at den neste delen av stien går gjennom på en to til tre meter bred sti gjennom en dyp «mini-canyon» som blir veldig glatt når det er vått. Der kan du ikke vingle da du ikke har rare plassen å juster på. Og i tillegg er det et drop ved inngangen hvor fjellet alltid er glatt. Det er bare å slippe opp bremsene og stupe inn i moroa. Jeg sklir og skrenser mens styret stadig skrubber borti fjell- sidene flere ganger før vi kommer ut i en eng. Vi stopper og puster ut. Først når pulsen går ned legger jeg merke til omgivelsene og ser de første husene i Santa Barbara som ligger pakket inn i den tette grønne vegetasjonen.
Opp til toppen Som vi håpet på ble det tur i minibussen til toppen, Pico Alto som er det høyeste punktet på øya. Jo lenger oppover i høyden vi kommer jo tettere blir vegeta- sjonen. Det er som en tett jungel. Vi ser mange stier som krysser asfalten og ser at det er det går løyper i alle retninger. Når vi kommer til toppen kan vi ikke komme oss raskt nok på syklene. Noen få tråkk og vi er inne i den tette jungelaktige skogen. Luis setter opp et skikkelig tempo straks vi er inne i skogen, som lokal kjenner han hver stein og hver sving. Vi trenger å venne oss til det myke underlaget som er også er fullt av røtter. Luis venter på oss ved hver stideling, slik at vi ikke surrer oss bort. Stiene ligger som et edderkoppnett i fjellsiden. Stien vi er på, «Santa Barbara,» fører oss inn i byen med samme navn, og den går i sikk- sakk gjennom den tette vegetasjonen, men innimellom er det også noen åp- ninger som gir oss en fantastisk utsikt
En liten lunsj utenfor kirken på toppen.
På vei ned til kystbyen Santa Barbara.
70 GRUPPETTO SYKKELSPORT # 42
Made with FlippingBook. PDF to flipbook with ease