Autisme i dag 2/2023

Medlemsblad for Autismeforeningen i Norge

AUTISME I DAG 2/2023 Medlemsblad for Autismeforeningen i Norge

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET Vi må forstå hvorfor tilrettelegging er viktig Skreddersydd tilrettelegging Arbeid er viktig for alle

AUTISME I DAG

Utgiver: Autismeforeningen i Norge. Fire utgivelser per år.

Veiledningstelefon: 23 05 45 72 Autismeforeningens veilednings- telefon er normalt betjent på:

Mandag kl. 10.00 - 14.00 Onsdag kl. 10.00 - 14.00 Torsdag kl. 10.00 - 14.00

Ansvarlig redaktør: Susanne Angell-Olsen

Abonnement: Årsabonnement kr. 300,-. Medlemsbladet er gratis for Autismeforeningens medlemmer.

Sekretariatet: 23 05 45 70 Autismeforeningen kan nås på hverdager mellom kl. 9 -15 E-post: post@autismeforeningen.no Besøks- og postadresse: Wergelandsveien 1-3 0167 Oslo Nettsidene våre:

Redaksjonen: Annette Drangsholt Cathrine Pettersen

Sonja Lillevik Ruth Gravdal Hege Nerstad Gundersen Grafisk design: Orgservice / Ida Tørstad

På autismeforeningen.no finner du mer informasjon om foreningen, våre tilbud, våre ansatte, lokallag, likepersonstjenesten med mer. Følg oss i andre medier: facebook.com/autismeforeningen instagram.com/autismeforeningen_i_norge

Forsidefoto: Oslo Nye Høyskole

Foto og illustrasjoner, når ikke annet er oppgitt: Autismeforeningen i Norge

youtube.com/autismeforeningen tiktok.com/@autismeforeningen

Innhold

Skreddersydd tilrettelegging

Tusen takk til kunstneren Pete

Arbeid er viktig for alle

Om meldingsbøker, maskering og håp

Vi må forstå hvorfor tilrettelegging er viktig

Tre viktige stemmer i lokalpolitikken

Lokallag i Autismeforeningen

Lokallagenes likepersoner

LEDER

K jære medlem og leser av Autisme i dag.Det har vært en innholdsrik og aktiv vår i Autismeforeningen i Norge (AiN) og ukentlig får vi mange nye medlemmer. Rundt i lokallagene er det imponerende stor aktivitet med ulike arrangementer og treff. Vi ønsker spesielt velkommen til nye medlemmer. I handlingsplanen for 2022-2024 har foreningen som mål å nå 10 000 medlemmer innen utgangen av 2024, men kanskje klarer vi det allerede i år! Vi vil minne om at vi har husstandsmedlemskap og oppfordrer alle til å melde inn sine familiemedlemmer. Hvert medlem teller. Flere medlemmer gir mer økonomisk støtte til lokallagene som igjen muliggjør økt aktivitet. I tillegg vil det også gi foreningen en sterkere stemme opp mot beslutningstakere. Samtlige lokallag har nå gjennomført sine årsmøter. Vi ønsker å takke alle tillitsvalgte for jobben dere gjør. Sentralstyret har vært representert på årsmøtene i Telemark, Finnmark

og Troms lokallag og det er gledelig at Finnmark og Troms igjen er aktive lokallag. Sentralstyret har møttes hyppig i forbindelse med treff, skoleringer, samarbeids-, leder-, og i styremøter. Vi har også vært til stede under pridemarkeringer i Alta og Oslo, og Autistisk pride i Østfold. Videre har vi arbeidet med utviklingen av en jentebrosjyre, representasjon på SOR-konferansen og deltatt i debatter. Samtidig forberedes det til flere arrangementer til høsten som friluftsleir for ungdom i august og medlemssamlingen i september. Sentralstyret jobber mye med interessepolitisk arbeid som innebærer både møter og høringssvar. Den siste tiden har vi avtalt, avholdt møter og stilt spørsmål til en rekke forvaltnings- og beslutningsorgan, ombud og politikere:

LEDER

Wanda Woldner politisk rådgiver (SV), Helse- og omsorgskomiteen Hans Inge Myrvold (SP), Helse- og omsorgskomiteen Bård Hoksrud (FRP), Helse- og omsorgskomiteen Tove Elise Madlan (AP), Helse- og omsorgskomiteen Ellen Rønning-Arnesen (AP), Statssekretær for helse- og omsorgsminister Ingvild Kjærkol Helene Barone, Torunn Janbu og Karin Irene Gravbrot i Helsedirektoratet Kari Myrbakken, Seniorrådgiver i avdeling for inkludering og pedagogisk støtte i Utdanningsdirektoratet Lise Raffelsen Hope, seniorrådgiver i barneombudet Representanter fra det britiske parlamentet Representanter fra Redd barna Deltatt på høring i Stortinget om opplæringsloven

Fra Autismeforeningen deltar representanter fra Sentralstyret, Ressursgruppa for personer med ASD og vi har jevn dialog med foreningens faglige råd. I møtene løfter vi frem funnene i “NOU 2020: 1 – Tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom”. Rapporten beskriver dagens situasjon i Norge: Det er gjennomgående store mangler i alle deler av tjenestetilbudet til personer med ASD. AiN vil fortsette arbeidet med å påpeke dette overfor besluttende myndigheter. Hvorfor er det så vanskelig å få de rettighetene som man har krav på? Riksrevisjonens rapport “Undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser” viser at våre medlemmer får både mangelfull og ulik hjelp i de forskjellige kommunene. Ny lov om barnekoordinator og FN- konvensjonen om rettigheter til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) som nå skal bli inkorporert i

LEDER

norsk lov, skal sikre våre rettigheter. Likevel må en som regel kjempe for å få det en har krav på. Hvorfor er det egentlig sånn? Rettighetene til personer med ASD skal ivaretas gjennom langsiktige, varige og tilrettelagte og oversiktlige tjenester. Vi jobber for å løfte frem vår sak og øke kunnskapen om ASD. Det er krevende å ikke bli møtt med kunnskap og forståelse av dem vi forventer å bli forstått av, og det er til tider tungt arbeid å få til møter og å bli hørt. Som en del av arbeidet med foreningens politiske plattform, vil vi derfor sende ut en undersøkelse for å kartlegge levevilkår for våre medlemmer.

Autismeforeningen krever likeverdig deltakelse i samfunnet for personer med ASD og deres familier, og vår visjon og agenda er klar: Varig god livskvalitet i et mangfoldig samfunn. Sentralstyret og sekretariatet i Autismeforeningen ønsker dere alle en god sommer!

Ellen Støa, Susanne Angell- Olsen, Sonja Lillevik, Rune Sandberg, Ruth Kjeldsen, Cathrine Pettersen, Elin Lilloe-Wall, Monica Samland Lund, Annette Drangsholt og Ruth Gravdal.

LEDER

1) Sentralstyreleder Annette Drangsholt og Torbjørn Vereide fra arbeids- og sosialkomiteen 2) Sentralstyremedlemmene Ruth Gravdal og Ruth Kjeldsen besøker Tove Elise Madland på Stortinget 3) Møte hos Redd barna 4) Besøk av det britiske parlamentet 5) Sentralstyremedlemmene Monica Samland Lund og Sonja Lillevik markerer pride i Alta

En arbeidsdag hos Aurora verksted AS: Skreddersydd tilrettelegging Klokka er 9:30 på morgenen da jeg ankommer Aurora verksted i Bærum. Her arbeider ca. 90 mennesker hvor flere av bedriftens arbeidstakere har ASD. Aurora leverer arbeidssentertjenester for Bærum kommune, har rammeavtale med Oslo kommune om dagsenterplasser

på brukervalg, og én plass fra Asker kommune. De driver Studio Aurora, som er et lavterskeltilbud før- , og spesialtilpasset innhold under NAV-tiltak. Deltakerne har individuelle kontrakter. Aurora Verksted har ikke forhåndsgodkjente NAV tiltak (som VTA/AFT).

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

Tekst og foto: Susanne Angell-Olsen

Verkstedet er blitt til da det for mange er vanskelig å få tilrettelagt jobb i det ordinære arbeidslivet samt tilpasset tilbud med givende innhold. – Det handler gjerne om tilretteleggingsbehov i ulik grad og form, kommunikasjon og å fungere sosialt. Med bakgrunn i dette har vi valgt å skape en ordinær arbeidsplass rundt det tilrettelagte tilbudet, slik at alle får ta del i ordinært yrkesliv, uavhengig av behov for assistanse og omsorg, fortellerTrine Dreyer, Gründer Det første som møter meg i inngangspartiet er hyller med vakker keramikk. Øynene mine trekkes mot noen flotte skåler, som jeg senere skal lære, kalles for «perleskål» og er

laget av Iris. Jeg blir også tiltrukket av noen kopper med karakteristiske striper på seg, disse er laget av en annen arbeidstaker jeg senere får møte. Skålene og koppenes utseende stammer fra personene som lager dem. Iris skulle opprinnelig lage runde perler, men klarte ikke å unngå å klemme perlene flate, derfor fant man heller et bruksområde for de flate perlene, nemlig perlebolle. Å lage designet med riper i keramikk er den andre damens ekspertise, det er tungt arbeid som få mestrer på tilsvarende vis. Uttrykket er feminint, røft og bestemt, og står i stil med resten av kvinnens uttrykk. Hun har ikke talespråk og bruker alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) og trenger bevegelsesassistanse, men hos

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

Å knyte tepper er et møysommelig arbeid. Ella viser frem teppet hun og kollegaen hennes jobber med nå.

Aurora er det hennes funksjon, talent og produkt man ser. Med sine sterke hender er hun også rå på å skrelle grønnsaker i stort volum, noe som kommer alle ansatte til glede i lunsjen

takhøyden er langt over standard. Både den faktiske fysiske utformingen på rommene, og i metaforisk forstand: Her er det stort hjerterom – man er rause med hverandre og takhøyden er høy for egenart, annerledeshet og ambisjoner. – Bredere inntrykk, gir flere uttrykk, som til sammen setter avtrykk, skriver

som tilberedes til 50–60 personer.

Alle rommene jeg besøker er store, og

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

Magnus Olav Sand i diktet gjengitt i sin helhet i slutten av artikkelen. Arbeidsdagen starter mellom klokken 9 og 9:30, og de aller fleste ansatte er godt i gang med dagens arbeidsoppgaver i det jeg begynner å utforske de ulike verkstedene. Her kan man jobbe med mange ulike fag og håndverk innenfor produksjonsarbeid, kunst og design. – Det kreves ingen forhåndskunnskaper, men alle lærer det de trenger for å delta i arbeidet, sier gründer Trine Dreyer. – Men, det er ikke skole og ikke fritid. Det er et arbeidssted og man får all mulig opplæring sammen med andre som går samme vei som del av en felles produksjonsplan. Slik ender vi på salgbare produkter, gjennom kollektive prosesser. De første arbeidstakerne jeg møter er Ella og en kar som arbeider med et knyteteppe. Produktet er et bestillingsverk av en kunde som har kommet med spesifikke ønsker om hvilke fargekombinasjoner teppet skal ha.

– Mange av Auroras kunder er utover det vanlige opptatt av kvalitet, farge og design, sier Jenni – Sosionom og arbeidsleder på Aurora. Ella møter meg med et stort smil og hun vil gjerne vise frem hva hun jobber med og hvordan. Kollegaen hennes er på sin side dypt konsentrert, han jobber nøye og grundig. Han bytter mellom tre ulike arbeidsområder gjennom dagen, fra knyting, veving til tegning. Jeg blir imponert over kyndigheten han og hans kolleger viser, og syns det er stilig at man kan jobbe med såpass ulike teknikker på så gjennomført vis. Mens jeg prater med Ella og ham er det for meg helt umulig å ikke bli nysgjerrig på hva det er som dunker. Det smeller altså voldsomt ved siden av oss, og det viser seg at det kommer fra Therese som manøvrerer en gigantisk (!) vev. Å håndtere veven krever styrke, fokus på detaljer og overblikk. Jeg blir imponert og inspirert av å se henne i arbeid. Jenni, en fantastisk sosionom og arbeidsleder hos Aurora, forteller at de måtte flytte veven i forrige uke da smellene fikk bildene inne på kontoret

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

ved siden av til å hoppe av veggen.

begynte her, men ikke på så stor vev.

Jenni er en av flere nøkkelpersoner i bedriften. For å realisere Auroras ambisjon har de ansatt personell med yrkesmessig utdanning og erfaring innen de områdene bedriften arbeider, slik at produksjonen er profesjonell, og kan utøve sitt mangesidige mandat og samtidig drifte dagtilbud/arbeidssenter. – Vi tror at de som er best på å tilrettelegge et fag, er de som kan, og brenner for, faget. Trine Dreyer Jeg spør Therese, hvordan er det å jobbe hos Aurora? – Bra, og bedre enn der jeg var før. Her er det mer variasjon og man får utfordringer. Jeg kunne veve før jeg

Ved siden av Therese, sitter en kvinne og arbeider på en mindre vev. Bak veven er det et mønster i duse grønn-, rosa- og gulaktige farger. Stoffet som veves utformes etter en mal, tegnet av en ung kvinne med ASD som heter Iris, samme person som har laget perleskålene jeg fikk se ved inngangen. Jeg får bli med videre inn i lokalet og treffe henne og de andre som i dag jobber på Maling grafisk. De tre jobber på hver sin måte med tre ulike produkter; en lager mønster og fargelegger med fargestifter, en tegner mønster med sirlig nøyaktighet for hånd og en legger farge på mønster gjennom bruk av Photoshop. Hvordan skaper man en bedrift med mangfold, grobunn for trivsel og produksjon av varer med høy kvalitet og

1) Trine Dreier 2) Stoffet som veves utformes av en mal, tegnet av Iris 3) Therese jobber med veven 4) Maggo arbeider med å klippe stoffbiter av et stoff kalt Libery 5) Iris tegner 6) Blekkspruten gjør jobbdagen enklere for ED. Er den grønn er hun klar for å prate, er den blå ønsker ED litt tid for seg selv 7) ED liker å sitte et sted hvor hun har oversikt over hele rommet. Tilretteleggingen er overalt, uten at man tenker over det

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

markedsverdi? Svaret er tilrettelegging.

størst mulig.

– Det kan være små ting og større ting. Selv om man arbeider i en gruppe så har man sin individuelle tilrettelegging med seg. Noen ganger handler det om å legge bort utslitt «moral» som – «ærlig talt, du kan da hilse». Det rare er at jeg ikke har lagt merke til tilretteleggingen enda, til tross for at den er omfattende. På siden av meg sitter tre meget ulike kvinner med ulike behov, de har individuelt tilpassede arbeidsbord, verktøy og stoler. Divya bruker rullestol og fargelegger med hjelp av styrespake til PC. Men, det er ikke tilretteleggingen jeg tenker mest på, det er arbeidsoppgavene. Dette vitner om at når det er harmoni mellom hvilke oppgaver man har, hvordan man utfører dem, hvem man er og hvilke forutsetninger og kunnskaper man har, så ser alt til gjengjeld sømløst, naturlig og på sitt vis «lett» ut. Det er ikke en selvfølge å finne tre personer jobbe på denne måten, men her på Aurora er det det. Derfor er det funksjon og ikke nedsettelse som blir iøyenfallende. At funksjonsnedsettelsen skal bli minst mulig, handler om at inkluderingen blir

Tilretteleggingen er overalt. I et lydfylt rom ved siden av Maling Grafisk, arbeider rundt ti personer med garn og store strikkemaskiner. Her er det flere store røde knapper som gjør at man kan bruke maskinene uten å måtte forholde seg til de små, utilgjengelige knappene. For noen er øreklokker et velbrukt verktøy gjennom arbeidshverdagen. Et spørsmål jeg stiller mange som jobber her er om de trives og hvorfor. Over alt får jeg sikre «ja». Snarlig oppdager jeg at Iris (skaperen av perleskål og trykk) faktisk sier ja på det aller meste jeg spør om. Dette er en del av hvordan ASD arter seg for Iris, hun sier ja til mye. Ofte med entusiasme, og også med viftende hender. Man kan gjerne bli usikker på hvordan man som kollega og arbeidsgiver til Iris, kan vite om Iris faktisk mener ja på det man spør om, eller om det er noe annet hun ellers kunne tenke seg å gjøre? – Det handler om å bygge relasjon og å bli kjent med og involvere de man arbeider sammen med og tilrettelegger for, forteller Trine Dreyer.

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

Trine D. er gründer og utviklingssjef hos Aurora Verksted. Hun er en dame med drivkraft, teft og stor kunnskap. Deres sosiale entreprenørskap arbeider ut fra tre verdier: Kjærlighet – Kreativitet – Ansvar. Jeg legger merke til verdiene i alt rundt meg og i all kommunikasjon. – Potensielle arbeidstakere tar kontakt med oss, videre snakker vi sammen og med dem som kjenner dem best. Det kan være en forelder, en lærer eller en annen nærstående. Vi observerer vedkommende i samspill med andre og arbeidsoppgavene. Kommunikasjon og språk utvikles i takt med utvikling av relasjon. Vi legger merke til og undersøker ønsker og talent som ligger til grunn for virkeliggjøringen av produktene vi skaper. I søm-rommet møter jeg ED (Uttales IDI, engelsk e og d) og Maggo (Magnus Olav Sand). ED jobber her et par dager i uka, og jeg spør henne hva som skal til for at hun trives på jobb og hvordan de har fått til dette på Aurora. ED peker på en blekksprut i plysj, den er grønn og smiler. Så vrenger hun den, blekkspruten blir da blå og får nedovermunn.

folk kommer bort og prater til meg. Men, når den er blå så vet folk at jeg vil sitte i fred. Da vet jeg at Jenni og andre har lyst å komme bort, og gjerne spørre hva det er som er galt. Men, de respekterer den. Det er flere verktøy og omstendigheter enn blekkspruten som gjør at ED trives. Det handler om muligheten til å trekke seg tilbake om det blir for mye støy. Å få sitte et sted hvor hun har oversikt over hele rommet. Å kunne bruke sitt eget bestikk og sugerør for å slippe å forholde seg til «ekkelt og vått papirdrit». Hun viser også med entusiasme frem hodetelefonene sine, som er store og med et mykt «plysj- aktig» materiale som ikke blir klamt og ekkelt, som PU/skinn gjør for noen. Disse er viktige for ED. «Her» sier ED og gir meg en tannpirker, «Du har en sort og plagsom prikk på tennene». Jeg ler og ED legger til «Håper ikke det var «inappropriate» å si, men sånt er veldig plagsomt» (på norsk, upassende). Ut av EDs taske skimter jeg solsikker. Hun viser meg solsikkekortet sitt «I am autistic».

– Når den er grønn, så er det greit at

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

Ting laget med kjærlighet Skjuler en stor hemmelighet Der hvor hver skjevhet Kan bli til unikhet Ingen kan alt Alle kan noe Sammen kan vi det mest

Maggo arbeider med å klippe til eksklusive stoffbiter av et stoff kalt Libery. Det blir riktig å runde av denne artikkelen med gjengivelsen av et dikt av ham. Det er mye mer jeg kunne ha skrevet om fra denne dagen hos Aurora verksted. Som for eksempel lunsjen på Aurora og innsatsen som ligger bak, om «Inspirasjonen» – lærestunden i etterkant av lunsjen, om Iris evne til å fortelle meg hvilken dag bursdagen min faller på i år (og for alle kommende år), om folka på Aurora med ASD som tar fagbrev her, om bærekraft, kvalitet, alpakka, om arbeidslederne ved Aurora, om samhold – listen er endeløs. Men, kanskje er det nå slik at ordene til Magnus dekker det hele:

Bredere inntrykk Gir flere uttrykk Som til sammen Setter avtrykk

Fordi med Kjærlighet Ansvar og Kreativitet Blir drømmer til realitet

Dikt av: Magnus Olav Sand

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Skreddersydd tilrettelegging

Tusen takk til kunstneren Pete Den 22 år gamle kunstneren

Vi ønsker å rette en stor takk til Pete som donerer 10 % av overskuddet fra kunstforestillingen til Autismeforeningen i Norge.

Petter Bjønnes, eller Pete som er kunstnernavnet, tegner figurer fra tegneserieverden og dataspill. Petter var ferdig med videregående skole sommeren 2022. Petter har ASD og det var ikke opplagt for han hva han skulle drive med etter at han var ferdig med skolen. Svaret ble kunst og tegning. Nå er han aktuell med utstillingen «Bank i bordet», hans første kunstutstilling. Utstillingen finner sted på Fagerborg i Oslo, og Autismeforeningen var tilstede på åpningen.

Tekst: Autismeforeningen Foto: Susanne Angell-Olsen

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

Vestfold lokallag: Arbeid er viktig for alle

Tekst og foto: Gro Rohde

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Arbeid er viktig for alle

Å få en diagnose eller en skade enten som barn eller som voksen er for mange en stor omveltning, og man gjør seg mange tanker. For en stor del er det behov for tilpassinger, både på skole og i arbeidslivet, og da er det viktig å vite hva som finnes, og det er det dessverre ikke alltid like lett å finne ut av. Når man får en ASD-diagnose som barn og unge er det mange som stopper opp og tenker, hva nå, hva vil skje, hvilken vei skal vi gå? For et spørsmål som går igjen i mange sosiale settinger er jo nettopp: «Hva jobber du med?» Det å bli voksen i seg selv kan være en utfordring, og det er mange både med og uten diagnoser som lurer på hva man vil jobbe med og hvordan veien mot det jeg vil jobbe med er? Ofte finnes det flere muligheter. Akkurat nå skal vi snakke litt om å gå veien om tilrettelagt opplæring, lærekandidat løp og en plass som arbeidstaker i en VTA bedrift. Hva står så VTA for, jo det står for varig tilrettelagt arbeid, kanskje ikke verdens beste ord, men det er nå en gang det som er benevnelsen nå, selv om tilrettelagt arbeid høres bedre ut.

Varig tilrettelagt arbeid er et statlig arbeidsrettet tiltak som gir et arbeidstilbud i en virksomhet til personer som har problemer med å få arbeid innenfor det ordinære arbeidslivet. Formålet med VTA er å gi arbeidstakerne arbeid som bidrar til å utvikle deres ressurser gjennom kvalifisering og arbeidsoppgaver som er tilpasset den enkeltes arbeidsevne. De får et tilpasset arbeidstilbud med tilrettelegging og oppfølging. Det finnes flere begreper innenfor VTA ordningen, noen kan gå over i VTA-O som er arbeid i en ordinær bedrift, men tilpasset. Når ordningen med VTA kom, var den først for personer med utviklingshemming, så kom ansvarsreformen tidlig på 1990-tallet. Nå er det flere forskjellige diagnoser som er med i ordningen, og den omfatter også personer som sliter psykisk eller med rus. For å få en VTA plass må man ha en uføretrygd og ha behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. Det er det lokale NAV kontoret som tildeler VTA plass, og det kan være noe ventetid.

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Arbeid er viktig for alle

Å være en VTA ansatt betyr at du er en arbeidstaker i henhold til

I tillegg til å gi kompetanseutvikling og karrivereveiledning videre, er VIA Færder også en produksjonsbedrift og de ansatte leverer produkter og tjenester til grossist, detaljist og forbruker. De har et topp moderne snekkerverksted, profesjonell kantine, maskiner og faglige ressurser for industrisøm og har en serviceavdeling som kan utføre en lang rekke oppdrag. Bor du i Færder kommune og tenker at dette kan være noe for din ungdom eller for deg som selv har en diagnose kan du ta kontakt med damene for å få litt informasjon og veiledning. Hører du til et annet sted så kan du få hjelp til å finne ut hvor du kan henvende deg, via NAV. Vi fikk omvisning på de forskjellige avdelingene, og hørte litt om hvordan avdelingene fungerte, og møtte mange stolte arbeidstakere som fortalte om hva de jobbet med nå. VIA Færder, er som de fleste gode arbeidsplasser. Det er godt arbeidsmiljø, stolthet i arbeidet som utføres og et godt fellesskap mellom arbeidstakerne.

arbeidsmiljøloven og det utarbeides en arbeidskontrakt som legges til grunn for ansettelsesforholdet. Bedriften mottar statlig og kommunalt tilskudd som dekker ca. 80% av bedriftens kostnader. Tilbudet er ikke en lovpålagt kommunal tjeneste. Det er i statsbudsjettet at det totale antallet VTA plasser bestemmes. Derfor jobber organisasjoner som Autismeforeningen interessepolitisk og med påvirkning inn mot politikere for at det skal være mulig å gi mennesker som har behov for det, gode tilrettelagte arbeidsplasser. Det er arbeids- og velferdsdirektoratet som bestemmer fordelingen av tiltaksplasser på fylkene. VTA- plassene finansieres av staten i samarbeid med kommunene. NAV gir tilskudd til bedriftene per godkjente tiltaksplass etter bestemte satser. I Vestfold er det flere VTA bedrifter, vi tok turen ut til VIA Færder. Der ble vi møtt av to hyggelige damer Suzanne Christensen og Ingunn Rogstad. De kunne fortelle oss om det fine tilbudet som finnes hos VIA Færder.

Autismeforeningens veiledningstelefon: 23 05 45 72 Mandag, onsdag og torsdag kl. 10:00–14:00

På veiledningstelefonen kan du få svar på stort og smått. Noen ganger er det stor pågang, men prøv igjen litt senere dersom du ikke får svar med en gang. Vi vil gjerne høre fra dere.

OVERGANGER: SMÅ OG STORE OVERGANGER

Om meldingsbøker, maskering og håp

Det er ikke mye av barndommen jeg klarer å plassere nøyaktig i tid. Prøver jeg å gjenskape hendelser fra oppveksten, merker jeg fort hvor mange hull i tiden det ikke er mulig å fylle. Det meste er borte.

I all glemselen finnes det likevel ting som får meg til å huske. For meg er meldingsbøkene fra skolen en slik åpning tilbake til barndommen. Jeg har tatt vare på dem, og de får meg til å huske deler av fortiden ganske tydelig. For de av oss som vokste opp i en før- digital tid, var meldingsboka alltid med oss på skolen. Hadde man glemt den en dag, følte man seg straks litt stresset. I

Tekst: Ressursgruppen Foto: Shutterstock

alle fall gjorde jeg det. Denne boka var jo den viktigste forbindelsen mellom skolen og hjemmet, og vi fikk allerede første skoledag tydelig beskjed om at den alltid skulle ligge i skolesekken. I min meldingsbok er det stort sett løkkeskriften til moren min som fyller sidene. Nesten alt hun skriver, dreier seg om at jeg har vært borte fra skolen, hvorfor og hvor lenge. Jeg trenger ikke å kikke i boka for å huske at jeg hadde en del fravær. Det som overrasker meg litt når jeg leser meldingene, er hvor ofte og hvor lenge jeg holdt meg hjemme. Oftest en uke av gangen, sjelden mindre enn 3–4 dager.

Det begynte som regel med et snev av forkjølelse eller annet kroppslig ubehag, som jeg straks gjorde mest mulig ut av. Gikk det som jeg håpet, sa foreldrene mine at jeg kunne være hjemme fra skolen neste dag.

Det føltes som en stor seier hver gang.

Da morgenen kom, kunne jeg bli liggende mens jeg hørte foreldrene mine stå opp. I halvsøvnen hørte jeg korte, litt utålmodige ord som svevde mellom dem. Radioen sto på, men verken morgennyhetene eller maset til foreldrene mine angikk meg. Alt dette kunne jeg bare la gli behagelig forbi, mens jeg kjente på gleden over å få være i fred.

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Om meldingsbøker, maskering og håp

kontrast til alt dette. En befriende følelse.

Etter hvert sto jeg opp, og kjente på den merkelige stillheten i det tomme huset. Så vanskelig det var å forestille seg at de andre i klassen min faktisk var på skolen nå, mens jeg fikk være her hjemme. Bråket i klasserommet var så uendelig langt borte, slik også skolen var. Den var bare en mørk prikk langt der nede i byen. Det tok tid, men i løpet av formiddagen klarte jeg å bli ganske rolig. Den stadige hodepinen og angsten jeg ellers hadde, forsvant litt etter litt. Oppløste seg i stillheten her hjemme. For det meste syntes jeg alt med skolen var meningsløst og skummelt. Bråket, alle de andre ungene som jeg ikke klarte å forholde meg til uten å bli sliten av det. Angsten for å gjøre feil, for å ikke skjønne hva lærerne sa. Jeg trengte så lang tid på å forstå enkelte fag, at jeg ble hengende etter. Raske beskjeder fra lærerne smalt mellom veggene i klasserommet, men jeg fikk så sjelden noen av dem med meg.

Etter hvert som dagen gikk, begynte jeg å bli litt urolig. Denne frihetsfølelsen ville ikke vare hvis jeg ikke fikk foreldrene mine til å tro at jeg fortsatt var for syk til å gå på skolen. Utover ettermiddagen ble jeg mer anspent. Morgendagen truet seg stadig nærmere. Fra stuevinduet så jeg andre barn komme hjem fra skolen. De hadde vunnet over denne dagen, mens jeg hadde flyktet fra den. Denne følelsen av ensom uro fulgte meg gjennom hele oppveksten. Meldingsbøkene gjør at jeg husker dette enda bedre: hvor trygg jeg følte meg hjemme, og hvor splintret denne tryggheten ble straks jeg kom ut av huset vårt. Der ute var det som om alt gikk til angrep på meg. Alle menneskene. Støyen. Det var alltid for mye av alt. Siden skolen tok opp så mye av tiden, ble hver dag et eneste stort slit. Stemningen i klasserommet gikk så inn på meg. Hevet læreren stemmen, uansett grunn, var det som om det rammet meg rent kroppslig.

Stillheten hjemme var en så stor

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Om meldingsbøker, maskering og håp

Besteforeldrene mine spurte meg om hva jeg ville bli når jeg ble stor. Pensjonist, svarte jeg. Dette gjentok jeg flere ganger. Både de og andre i familien lo litt av det. Faren min sa at han ikke forsto noe. Andre foreldre fortalte at ungene deres gledet seg til feriene, mens jeg altså bare snakket om pensjonsalderen. Selvfølgelig hadde jeg da ikke noen gjennomtenkt forklaring på hvorfor jeg følte at pensjonisttilværelsen var et passelig mål for voksenlivet. Jeg så bare hvor stabilt og trygt livet til besteforeldrene mine virket. Dagene deres kom ikke med bråkete overraskelser, og de bestemte selv tempoet i alt de skulle gjøre. Til slutt kom dagen da jeg fikk beskjed om at jeg måtte tilbake til skolen. Foreldrene mine var sjelden så enige som da. Begges blikk var alvorlig, og det hjalp ikke hvor mye jeg protesterte. Fraværsgrensen min var nådd for denne gangen. Moren min ba meg hente meldingsboka. -Jeg skriver at du ikke har vært i form til å gjøre noe skolearbeid mens du har vært hjemme. Det hjelper vel litt? Hun ventet ikke på svar.

Skoleveien hadde rukket å bli litt fremmed siden jeg gikk der sist. Det samme hadde skolen. Lyset i klasserommet stakk i øynene. Jeg åpnet skolebøkene, seint. Uvillig. Lærerne underviste allerede i helt nye deler av pensum. Nå merket jeg at meldingsboka var trygg å ha. Det hjalp å legge den på kateteret, og deretter høre læreren si, med et imøtekommende blikk: – Du får bare følge med så godt du kan, så skal du slippe å si noe i dag.

I årene etter skolen fortsatte disse problemene på litt andre, men

gjenkjennelige måter. Da jeg forsøkte å ta høyere utdanning, fikk jeg det til fordi det ikke var nødvendig å møte opp til undervisningen. Jeg klarte å lese det mest nødvendige på egen hånd, og jeg fikk legeerklæringer som gjorde at jeg fikk eget rom under skriftlige skoleeksamener. Etterpå forsøkte jeg meg i arbeidslivet. Det gikk aldri lenge av gangen. Meldingsboka var erstattet av langvarige sykemeldinger, som etter noen år endte med en Asperger-diagnose og

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Om meldingsbøker, maskering og håp

uføretrygd. Barndommens planer om en pensjonisttilværelse ble virkelighet nokså tidlig. Det var heller ingen bevisst plan bak dette. Lenge trodde jeg at jeg ville klare å riste av meg oppvekstens motgang, og få et noenlunde «normalt» voksenliv. Slik ble det ikke. Ikke helt. Litt etter litt har jeg klart å skape meg et liv som alt i alt har mildnet de såre minnene fra barndom og ungdomstid. Etter hvert lærte jeg å si ifra om at jeg har autisme, vise sårbarhet, og be om hjelp. Det har vært mye vanskeligere enn jeg trodde. Som mange andre med Asperger syndrom, har jeg brukt mye energi på å skjule mine vanskeligheter. Dette som på fagspråket kalles maskering, har fulgt mange av oss hele livet. Vi har lært at andre kan reagere negativt når vi viser frem autismen vår. Det er lett å skjønne, for den kan lett misforstås. Folk kan for eksempel tro vi er uhøflige eller uvennlige, når vi egentlig er redde og stresset. Derfor har vi heller tydd til maskering, observert hva andre har gjort, og forsøkt å gjøre det vi tror forventes av oss. En slik strategi har en høy pris. Til slutt blir man

utslitt og motløs.

Er man vant til å skjule hva man sliter med, er det vanskelig å åpne opp for det. Dessuten kan det være uklart for en selv hvem man egentlig er, bak all maskeringen. Jeg har slitt veldig med å tørre å åpne opp. Det har føltes som om jeg hele tiden må forhandle om å være den jeg er, slik som da jeg som barn ville være hjemme fra skolen. Mine indre stemmer av skam og tvil ber meg være forsiktig, vike unna, holde autismen mest mulig skjult. Jeg forsøker å ikke høre på dem for lenge av gangen. Det tror jeg er en bra strategi, for den eneste måten å bli forstått på, er å prøve å forklare. Samtidig som det hjelper en selv, bidrar man til folkeopplysning om autisme.

Det er en viktig, fin ting å vite.

NEVROLIV: ASD/NT-PAR

Intervju: Vi må forstå hvorfor tilrettelegging er viktig

praksis, sier førsteamanuensis Kjersti Skarstad. Tekst: Marit Aaby Vebenstad Foto: Oslo Nye Høyskole

– Generelt kan jeg si at vi har kommet for kort i Norge når det gjelder å sikre like rettigheter i

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Vi må forstå hvorfor tilrettelegging er viktig

– Personer med ulik funksjonshemming som for eksempel autismespekterdiagnose (ASD) har de samme rettighetene som alle andre i samfunnet, sier Kjersti Skarstad, førsteamanuensis ved statsvitenskap og internasjonale studier og freds- og konfliktstudier ved Oslo Nye Høyskole. Lovverket innebærer også at rettighetene skal oppnås i praksis. Uansett funksjonshemming så skal man for eksempel få mulighet til å ta like god utdanning som andre mennesker, og å delta i arbeidslivet på lik linje som alle andre. – Hva som må til for å sikre like rettigheter i praksis kan variere ut ifra type funksjonsnedsettelse og hvilke utfordringer personen har. Generelt kan jeg si at vi har kommet for kort i Norge når det gjelder å sikre like rettigheter i praksis, sier hun.

likestilling og menneskerettigheter.

– Og egentlig er det mye vi kan gjøre som ikke er så komplisert. I Norge er vi jo eksperter på ulike former for tilrettelegging når det gjelder kvinner. Vi ser nesten ikke på det som tilrettelegging engang fordi vi har blitt så vant til det og tar det for gitt at det skal være sånn. Når man er gravid, har man for eksempel krav på å gå ut i permisjon noen uker før fødsel. Man har krav på barnehageplass til barnet, og det er generelt mye tilrettelegging i arbeidslivet, sier hun. Med samme tilretteleggingstankegang kan vi oppnå mye for funksjonshemmede. I arbeidslivet kan det for eksempel være viktig for en med autismespekterdiagnose å ha muligheten til å trekke seg tilbake i løpet av dagen. – Inntrykkene fra blant annet støy kan være overveldende, og mange vil trenge et pusterom i løpet av dagen. Da er det viktig at det er et stillerom lett tilgengelig. Dette gjelder ikke bare for voksne på arbeidsplasser, men også for barn og unge og på skolen, påpeker Skarstad.

Forstå behovet Kjersti Skarstad mener det aller

første vi må gjøre, er å forstå hvorfor tilrettelegning er viktig. Vi må forstå viktigheten av at alle skal få delta i samfunnet – forstå at dette handler om

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Vi må forstå hvorfor tilrettelegging er viktig

Integrert grupperom Hun understreker viktigheten av at stillerommet er i nærheten av det ordinære klasserommet. Og mener det er bedre med et integrert grupperom, enn å bli plassert langt unna de andre elevene eller i verste fall på en annen skole. – Det er mye man kan gjøre med tilrettelegging for å sikre barn og unges deltagelse og at de blir inkludert. Mennesker med ulik funksjonshemming skal ha like gode muligheter for å ta utdannelse og komme i jobb, som alle andre, sier Skarstad. Hun har skrevet boka «Funksjonshemmedes menneskerettigheter – Fra prinsipper til praksis», som er den første norske læreboka om funksjonshemmedes menneskerettigheter. Boken gir en innføring i hvordan funksjonshemmedes menneskerettigheter bør forstås og praktiseres, og hvordan «universelle» menneskerettighetsprinsipper kan gjennom- føres i praksis. Her skriver hun om den nye interessen for funksjonshemmedes menneskerettigheter kommer blant

annet som følge av opprettelsen av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i 2006, og Norges ratifisering av denne i 2013. Konvensjonen blir i den internasjonale faglitteraturen omtalt som et paradigmeskifte for hvordan vi ser på funksjonshemming, og den har ført til nye forpliktelser ikke bare for norske myndigheter, men også for dem som til daglig jobber med funksjonshemmede.

– FNs konvensjon er et godt utgangspunkt når vi diskuterer rettighetene til

funksjonshemmede. Her står det blant annet at for at retten til utdanning skal oppfylles for alle så skal undervisningen foregå med de kommunikasjonsformer og med de kommunikasjonsmidler som er best tilpasset den enkelte. Staten skal blant annet legge til rette for alternative og supplerende kommunikasjonsformer. I Norge er mange med utviklingshemming fritatt både læreplan og pensum. Det mener hun er negativt. – Det er synd, fordi da faller elevene utenfor systemet. Alt i skolens styres

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Vi må forstå hvorfor tilrettelegging er viktig

av læreplanen og skolens mål, og her må alle være inkludert. Alle har krav på å lære, undervisningen skal være av like god kvalitet for alle, og det er viktig at man har tro på at alle barn kan lære. Målet er jo at de skal delta på lik linje med andre i samfunnet. Det står i FN-konvensjonen at samfunnet skal anerkjenne den enkeltes ferdigheter og bygge videre på dem, opplyser hun. – Funksjonshemmede, må sees på som en ressurs. At vi har ulike ferdigheter og måter å se verden på er positivt. Vi må legge til rette for å finne ut av hvordan hvert enkelt individ kan utvikle seg og bidra på best mulig måte i samfunnet, understreker førsteamanuensisen. Provosert av urettferdighet Kjersti Skarstad har jobbet mye med hvordan menneskerettslige idealer kan omsettes i politisk praksis. Hun har tidligere arbeidet som prosjektleder i Likestillings- og diskrimineringsombudet, hun ble headhuntet til Bufdir/ Kulturdepartementet for å arbeide med stortingsmelding om utviklingshemmedes menneskerettigheter, hun har

vært tilknyttet Harvard Law School Project on Disability, og jobbet som seniorrådgiver i Stiftelsen SOR. – Hvorfor jeg begynte å jobbe med nettopp funksjonshemmede rettigheter, er en lang historie. Jeg har vært opptatt av menneskerettigheter så lenge jeg kan huske. Da jeg var liten hadde jeg jo ikke noe begrep om hva menneskerettigheter egentlig innebar, men jeg var opptatt av likestilling og lot meg provosere når mennesker ble urettferdig behandlet. At jeg har en bror med Downs syndrom, har nok også hatt noe å si for at jeg endte opp med funksjonshemmedes rettigheter som fagområde. Det var også denne veien Kjersti Skarstad valgte da hun begynte å studere. Hun har en bachelor i Europakunnskap med engelsk, mastergrad i menneskerettigheter og doktorgrad i statsvitenskap som handler om funksjonshemmedes menneskerettigheter.

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Vi må forstå hvorfor tilrettelegging er viktig

– Da jeg holdt på med mastergraden i menneskerettigheter, lærte jeg om ulike gruppers rettigheter, men funksjonshemmede var ikke inkludert. Selv innenfor fagtradisjonen menneskerettigheter har funksjonshemmede tradisjonelt fått lite oppmerksomhet – til tross for at de blir utsatt for både mer alvorlige og mer omfattende menneskerettighetsbrudd. – Gjennom forskningen min ønsker jeg å bidra til at funksjonshemmede skal få oppfylt rettighetene de har krav på. Det er en svært viktig problemstilling. Jeg er opptatt av at kunnskap om menneskerettigheter skal nå ut til folk, og har derfor blant annet skrevet en lærebok om funksjonshemmedes menneskerettigheter, sier Skarstad.

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Tre viktige stemmer i lokalpolitikken

Tre viktige stemmer i lokalpolitikken

et program som jeg var mest enig i, gikk så på mange møter og arrangement og engasjementet vokste og utviklet seg gradvis. Jeg har folk rundt meg som vet jeg har ASD, som tar hensyn og tilpasninger dersom det er behov for det. Hvilke saker har du jobbet med? Jeg har løftet opp saker som angår oss på spekteret. Vi trenger et bedre helsetilbud, styrking av fastlegeordningen, stort behov for helsepersonell rundt om i landet, spesielt folk som kan Autisme. Og mye av den lille kunnskapen som finnes er utdatert. Klarer vi å få folk ut i arbeid, så vil folk få bedre psykisk helse, man sparer penger og samfunnet vil dra nytte av ressurser. Det er slik at selv om man kan ha vansker på noen områder, så kan man fungere godt på andre. Det handler om tilrettelegging, hva med fem timers arbeidsdag? – Da funker det vettu.

Petter Kampli lokalpolitiker i SV og i styret til SV funkis-nettverk (kommunestyre og fylkesting-kanditat) Hjertesaker: Flere ut i arbeid, helse, kampen mellom rik og fattig og #StopAutismStigma Hvordan ble du politisk engasjert? Jeg hadde et ønske om å bli med å gjøre en forskjell. Jeg fant et parti med

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Tre viktige stemmer i lokalpolitikken

Hvorfor er det viktig at mennesker med funksjonsvarians er representert i politikken? Politikken skal favne alle, og vi på spekteret skal være representert.

Har du tips til andre som ønsker å bli politisk engasjerte?

Hvis du har noen saker som du brenner ekstra for kan du kontakte det partiet som er opptatt av den saken. Der kan du gjøre forskjell. Det betyr veldig mye for mange partier at det er noen med ASD som er medlem. Det er ikke alle som er i stand til å jobbe, men man er likevel en ressurs. Man kan bruke stemmen sin, holde foredrag, engasjere seg, bruke erfaringen sin slik at andre kan lære av dette. Du har stor betydning for samfunnet uansett. Uavhengig av prosent man kan jobbe.

Helene Kværnø, lokallagsleder i AiN Telemark Hjertesaker: Økt kunnskap om ASD og solide støtteordninger Hva er viktig for driften av et lokallag? For meg har det vært sentralt at alle skal kunne litt om alt vi gjør. Slik er vi mindre sårbare om noen skulle ha behov for å ta pause fra lokallagsarbeidet en stund. Og dette hensynet mener jeg er viktig, vi er frivillige og det hender at livet tar

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Tre viktige stemmer i lokalpolitikken

vendinger som gjør at man må trekke seg eller være litt mindre aktiv en periode. Ved å dele på oppgavene oss imellom, så vil man høste mange fordeler:

aktivitetene man gjør, og engasjementet sprer seg. På denne måten blir lokale medier også nysgjerrige. Hvordan når dere i Telemark lokallag frem til politikere for å øke kunnskap om ASD? Vi begynner med en invitasjon til en prat og byr gjerne på noe godt og kaffe. Jeg mener det er lurt å forholde seg til en sak av gangen. Ikke legge frem alt man skulle ønske ble bedre på første møte, men ta ting gradvis og tenke langsiktig. Først og fremst forteller jeg om hvordan det er for meg og mitt barn å ha ASD. Mange vet veldig lite fra før, det må vi ta høyde for og vi må ofte begynne med det som for oss gjerne er åpenbart. Men slik stiller man seg i posisjon hvor politikeren spør oss om ting, og vi kan informere i stedet for at det er vi som «maser» på dem. Etter at kontakten er etablert, vil gjerne folk lære mer. Og slik er potensialet for et godt samarbeid grunnlagt.

1. Man får innsikt i hverandres

oppgaver og man lærer nye ting 2. Man blir ikke så sårbar om noen tar pause fra frivilligheten, og det blir hyggelig for folk å komme tilbake igjen

3. Man brenner seg ikke ut, og står ikke alene om å holde styr på oppgaver

4. Delt eierskap til alt vi gjør Hvordan blir man et lokallag som blir sett og hørt i lokalpolitikken? I Skien kommune opplever jeg at frivilligheten tas på alvor. Det vil si at frivilligheten heies frem som et supplement, uten å være en erstatning for andre tilbud. Det legges et stort ansvar på oss, og kommunen har ansatt en egen frivillighetskoordinator. Jeg tror det er viktig å tenke smått, før man tenker stort. Steg for steg, kanskje ikke tenke på de store tallene med en gang. Man blir synlig gjennom

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Tre viktige stemmer i lokalpolitikken

og skrive; for unge i Norge som ikke får lærlingplass. Jeg ønsker et samfunn som tar vare på grupper som er sårbare, som tilrettelegger for at alle får like muligheter, og som strekker en hånd ut internasjonalt. Hvordan har du gått frem for å bli med i politikken? Jeg har alltid vært samfunnsengasjert, og mine besteforeldre på morssiden har alltid vært politisk engasjerte. Hjemme har vi alltid snakket om alt, og vi har hørt på nyheter/lest aviser. Etter 22. juli 2011, ønsket jeg å bidra enda mer i samfunnet og meldte meg inn i AUF i 2012. I fjor meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet, og står på Arbeiderpartiets liste for kommunevalget i år. Hva har du jobbet med som politiker? Helt siden jeg ble medlem så har jeg vært med på politiske debatter, skoleringer, skolebesøk og andre politiske arrangementer. Jeg har sittet i styre til Skedsmo AUF, Bodø AUF og Lillestrøm AUF. Det siste året har jeg fått vært med på skolebesøk med Heidi Westbye Nyhus, vært med på årsmøter, fått vært med på Stortinget

Laura Busuttil, lokalpolitiker i AP (kommunestyrekandidat) Hjertesak: Jeg har lyst til å jobbe for at vi med funksjonsvariasjoner får samme muligheter i samfunnet, enten det gjelder utdanning, arbeid eller helse. Jeg har lyst til å jobbe for et samfunn som løfter opp individene som har det vanskelig; for enslige mindreårige asylsøkere som ikke får omsorg av barnevernet; for rusavhengige; for mennesker rundt om i verden som skulle ønske de kunne lære seg å lese

INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Tre viktige stemmer i lokalpolitikken

og ikke minst har jeg nå en praksisplass som organisasjonssekretær på partikontoret. Hvorfor er det viktig at mennesker med funksjonsvarians er representert i politikken? Det er viktig at mennesker med en funksjonsvariasjon er representert i politikken fordi vi først og fremst trenger mangfold blant politikerne slik at partiene kan forme en bedre og rettferdig politikk for denne gruppen av samfunnet. Jeg ønsker et samfunn som ivaretar de som ikke har en stemme.

Har du tips til andre som ønsker å bli politisk engasjerte? Først og fremst er det viktig å bli

samfunnsengasjert. Disse to typer for engasjement henger mye sammen. Deretter er det å finne et parti som passer seg selv best, men man må huske på at det er vanskelig å finne et parti som står for alt du selv mener. Når man har meldt seg inn i partiet, så bør man tørre å ta initiativ/plass, og ikke være redd for å si det man mener på en ordentlig måte. Det er viktig å ikke gi seg, og heller ikke glemme at har man en drøm så kan den oppfylles med hardt arbeid.

Page 1 Page 2 Page 3 Page 4 Page 5 Page 6 Page 7 Page 8 Page 9 Page 10 Page 11 Page 12 Page 13 Page 14 Page 15 Page 16 Page 17 Page 18 Page 19 Page 20 Page 21 Page 22 Page 23 Page 24 Page 25 Page 26 Page 27 Page 28 Page 29 Page 30 Page 31 Page 32 Page 33 Page 34 Page 35 Page 36 Page 37 Page 38 Page 39 Page 40 Page 41 Page 42

Made with FlippingBook - Online magazine maker