alle fall gjorde jeg det. Denne boka var jo den viktigste forbindelsen mellom skolen og hjemmet, og vi fikk allerede første skoledag tydelig beskjed om at den alltid skulle ligge i skolesekken. I min meldingsbok er det stort sett løkkeskriften til moren min som fyller sidene. Nesten alt hun skriver, dreier seg om at jeg har vært borte fra skolen, hvorfor og hvor lenge. Jeg trenger ikke å kikke i boka for å huske at jeg hadde en del fravær. Det som overrasker meg litt når jeg leser meldingene, er hvor ofte og hvor lenge jeg holdt meg hjemme. Oftest en uke av gangen, sjelden mindre enn 3–4 dager.
Det begynte som regel med et snev av forkjølelse eller annet kroppslig ubehag, som jeg straks gjorde mest mulig ut av. Gikk det som jeg håpet, sa foreldrene mine at jeg kunne være hjemme fra skolen neste dag.
Det føltes som en stor seier hver gang.
Da morgenen kom, kunne jeg bli liggende mens jeg hørte foreldrene mine stå opp. I halvsøvnen hørte jeg korte, litt utålmodige ord som svevde mellom dem. Radioen sto på, men verken morgennyhetene eller maset til foreldrene mine angikk meg. Alt dette kunne jeg bare la gli behagelig forbi, mens jeg kjente på gleden over å få være i fred.
Made with FlippingBook - Online magazine maker