INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Om meldingsbøker, maskering og håp
kontrast til alt dette. En befriende følelse.
Etter hvert sto jeg opp, og kjente på den merkelige stillheten i det tomme huset. Så vanskelig det var å forestille seg at de andre i klassen min faktisk var på skolen nå, mens jeg fikk være her hjemme. Bråket i klasserommet var så uendelig langt borte, slik også skolen var. Den var bare en mørk prikk langt der nede i byen. Det tok tid, men i løpet av formiddagen klarte jeg å bli ganske rolig. Den stadige hodepinen og angsten jeg ellers hadde, forsvant litt etter litt. Oppløste seg i stillheten her hjemme. For det meste syntes jeg alt med skolen var meningsløst og skummelt. Bråket, alle de andre ungene som jeg ikke klarte å forholde meg til uten å bli sliten av det. Angsten for å gjøre feil, for å ikke skjønne hva lærerne sa. Jeg trengte så lang tid på å forstå enkelte fag, at jeg ble hengende etter. Raske beskjeder fra lærerne smalt mellom veggene i klasserommet, men jeg fikk så sjelden noen av dem med meg.
Etter hvert som dagen gikk, begynte jeg å bli litt urolig. Denne frihetsfølelsen ville ikke vare hvis jeg ikke fikk foreldrene mine til å tro at jeg fortsatt var for syk til å gå på skolen. Utover ettermiddagen ble jeg mer anspent. Morgendagen truet seg stadig nærmere. Fra stuevinduet så jeg andre barn komme hjem fra skolen. De hadde vunnet over denne dagen, mens jeg hadde flyktet fra den. Denne følelsen av ensom uro fulgte meg gjennom hele oppveksten. Meldingsbøkene gjør at jeg husker dette enda bedre: hvor trygg jeg følte meg hjemme, og hvor splintret denne tryggheten ble straks jeg kom ut av huset vårt. Der ute var det som om alt gikk til angrep på meg. Alle menneskene. Støyen. Det var alltid for mye av alt. Siden skolen tok opp så mye av tiden, ble hver dag et eneste stort slit. Stemningen i klasserommet gikk så inn på meg. Hevet læreren stemmen, uansett grunn, var det som om det rammet meg rent kroppslig.
Stillheten hjemme var en så stor
24
Made with FlippingBook - Online magazine maker