INKLUDERING I ARBEIDSLIVET: Om meldingsbøker, maskering og håp
uføretrygd. Barndommens planer om en pensjonisttilværelse ble virkelighet nokså tidlig. Det var heller ingen bevisst plan bak dette. Lenge trodde jeg at jeg ville klare å riste av meg oppvekstens motgang, og få et noenlunde «normalt» voksenliv. Slik ble det ikke. Ikke helt. Litt etter litt har jeg klart å skape meg et liv som alt i alt har mildnet de såre minnene fra barndom og ungdomstid. Etter hvert lærte jeg å si ifra om at jeg har autisme, vise sårbarhet, og be om hjelp. Det har vært mye vanskeligere enn jeg trodde. Som mange andre med Asperger syndrom, har jeg brukt mye energi på å skjule mine vanskeligheter. Dette som på fagspråket kalles maskering, har fulgt mange av oss hele livet. Vi har lært at andre kan reagere negativt når vi viser frem autismen vår. Det er lett å skjønne, for den kan lett misforstås. Folk kan for eksempel tro vi er uhøflige eller uvennlige, når vi egentlig er redde og stresset. Derfor har vi heller tydd til maskering, observert hva andre har gjort, og forsøkt å gjøre det vi tror forventes av oss. En slik strategi har en høy pris. Til slutt blir man
utslitt og motløs.
Er man vant til å skjule hva man sliter med, er det vanskelig å åpne opp for det. Dessuten kan det være uklart for en selv hvem man egentlig er, bak all maskeringen. Jeg har slitt veldig med å tørre å åpne opp. Det har føltes som om jeg hele tiden må forhandle om å være den jeg er, slik som da jeg som barn ville være hjemme fra skolen. Mine indre stemmer av skam og tvil ber meg være forsiktig, vike unna, holde autismen mest mulig skjult. Jeg forsøker å ikke høre på dem for lenge av gangen. Det tror jeg er en bra strategi, for den eneste måten å bli forstått på, er å prøve å forklare. Samtidig som det hjelper en selv, bidrar man til folkeopplysning om autisme.
Det er en viktig, fin ting å vite.
26
Made with FlippingBook - Online magazine maker