FRA RESSURSGRUPPEN
Om tiden det tar
F ør jeg fikk Asperger-diagnosen, hadde jeg vært gjennom det som føltes som en endeløs oppvekst. Overgangen til voksenlivet begynte liksom aldri. Det var som om jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme dit. Jeg ventet og ventet på den livsfasen hvor jeg ville klare å være mer selvsikker. Bli selvstendig. Dit følte jeg ikke at jeg kom, selv om årene gikk. Etter videregående satt jeg igjen med en ubrukt russedrakt og ellers stort sett tunge minner. Skoletiden hadde mest av alt vært en langdryg, stressende ensomhet. Nå skulle jeg begynne på en høyere utdanning, men jeg hadde ingen klare planer om hva jeg skulle bruke den til. Likevel håpet jeg at det ville bli enklere fra nå av. Jeg hadde hørt så mange historier om folk som sa at alt ble bedre når man flyttet hjemmefra. Da begynte endelig voksenlivet. Nye venner, og en frihet som var så totalt annerledes enn å bo hjemme og gå på skole.
Slik ble det ikke. Jeg stod alene på det overfylte universitetsområdet den dagen semesteret startet. Lydene fra de andre studentene som stod i flokker rundt meg var overveldende. Ansiktene deres virket så forventningsfulle, og var helt uten spor av den angsten jeg selv følte. Jeg ble stående en stund der, med en voksende følelse av panikk. Det var som første skoledag, men moren min var ikke her. Ingen kunne hjelpe meg. Jeg kom meg etter hvert tilbake til hybelen. Der ble jeg sittende og stirre på pensumbøkene jeg allerede hadde kjøpt. Både de og studiekatalogen hadde før hatt noe spennende over seg. Nå ble jeg uvel ved synet av dem. Alt som hadde med universitetet å gjøre virket bare truende. Hvordan skulle dette gå? Det gikk ikke. Etter å ha forsøkt å studere et halvt år kollapset jeg, men på en stille, nesten usynlig måte. På vei til universitetet en morgen snudde jeg. Kroppen ville ikke mer.
28
Made with FlippingBook Ebook Creator