FRA RESSURSGRUPPEN
Etter noen uker klarte jeg å gå til lege. Der greide jeg å fortelle deler av livshistorien min, og fikk frem at det hadde blitt for mye. Jeg klarte ikke studiene. Legen foreslo samtaleterapi, og henviste meg til psykolog. Slik kom jeg i kontakt med psykiatrien, og der ble jeg pasient i mange år. Hjemme hadde jeg ikke vært vant til å snakke om hvordan jeg hadde det. Foreldrene mine fulgte med på det som nå skjedde, men på avstand, som om de ikke visste hva de skulle si. Angsten og uroen stabiliserte seg litt, og jeg klarte etter hvert å studere igjen. Jeg valgte fag som ikke hadde obligatorisk oppmøte, og slik greide jeg så vidt å studere meg frem til en grad. Men ubehaget forsvant ikke. Det var som om alle verktøyene jeg hadde lært i terapien ikke hjalp når jeg skulle bruke dem på egen hånd. Jeg ble gående rundt i mine egne problemer, uten å se noen vei ut av dem. Nå hadde jeg også fått flere diagnoser. Angst, sosial fobi, depresjon. Alle stemte litt, men ingen traff helt. Jeg skjønte ikke hvorfor. Da jeg til slutt greide å fullføre studiene, hadde jeg ikke blitt kjent med noen andre studenter.
Jeg fikk vitnemålet i posten. Hva nå? Jeg fortsatte å gå i terapi. Forsøkte meg i arbeidslivet, men det gikk heller ikke lenge av gangen. Etter noen uker på en ny arbeidsplass falt jeg sammen, utmattet. Etter hvert foreslo legen min uføretrygd. Jeg var da så utslitt av all motgangen at jeg så på dette forslaget som en lettelse, og søkte.
Søknaden ble innvilget.
Mange år etter satt jeg ved bordet i sommerhuset til foreldrene mine. De hadde vært borte lenge nå. Jeg var i midten av førti-årene, og hadde fått Asperger-diagnosen for ikke så lenge siden. Diagnosen var i og for seg en lettelse. Som så mange andre som får den i voksen alder merket jeg at det hjalp å få en forklaring på alt jeg hadde slitt med. Nå forstod jeg hvorfor verken studier eller arbeidsliv hadde fungert. Etter denne lettelsen kom likevel tomhetsfølelsen snikende igjen. Hva skulle jeg gjøre nå? I dette huset hadde foreldrene mine så mange ganger forsøkt å snakke med meg, få greie på hva som gjorde at jeg så ofte var nedstemt. Det ble nemlig alltid verre utover sommeren, når et nytt studieår nærmet seg. Jeg klarte ikke å svare dem, sårbarheten min
29
Made with FlippingBook Ebook Creator