Intervju
– Jeg husker dem godt, sier hun: Borgny og Egil Rusten, foreldrene til Eli Marte, Berit og Gunnar Bugge – han ble foreningens første formann. Og Ruth Børseth. Vi møttes hjemme hos meg, og vi visste at vi måtte gjøre noe. Foreningen fikk navnet Landsforeningen for psy- kotisk barn. Språket bærer preg av tiden det ble til i, men bak ordene lå en enkel idé: å gi barna og familiene et fellesskap. – Vi var påvirket av foreldre i Danmark og England, forteller hun. Sofie Madsen i Danmark, som hadde en intuitiv kontakt med det vi kalte psykotiske barn. Elsa Hansen, som startet Sofieskolen. Og barnepsykiateren Lorna Wing i England, som selv var mor.
Det er stillhet i rommet når hun sier det.
– Vi trodde jo på fagfolk. Vi ville så gjerne forstå. Men den forklaringen gjorde alt verre.
Et personlig møte med autisme Tordis Ørjasæter er ikke bare en av foreningens grunnleggere, men også mor til Dag Tore, født i 1955. Gjennom ham fikk hun et livslangt møte med autisme – og en dyp forståelse av hvor sår- bare familier var i en tid uten støtte. – Jeg husker fødselen som om det var i går. Det var et annet system da. Fedre fikk ikke være til stede, og jeg var veldig syk. Likevel gikk alt bra – trodde vi. Dag Tore utviklet seg tilsynelatende normalt de første årene. – Han var et lykkelig barn. Men så kom ikke språket. Jeg ble beroliget av barnelegen: «Noen gutter er bare litt sene.» Men jeg visste at noe var annerledes. Hun beskriver hvordan hun ble sendt fra logoped til logoped, uten fremgang. – Til slutt ble vi hen- vist til Nic Waal-instituttet. Jeg tenkte vi endelig skulle få hjelp. Behandlingene som gjorde vondt verre Nic Waals institutt var på den tiden inspirert av den østerrikske legen Wilhelm Reich og hans «karakteranalytiske» terapi. Behandlingen gikk ut på å «løse kroppslige spenninger» og gjenskape barndommens utviklingsfaser. – Dag Tore var bare fire år, forteller hun. Han skulle suge på flaske for å «gjennomleve den orale fasen». Hun trekker pusten. – Jeg husker han kom hjem med sår rundt mun- nen. Det var grusomt. Senere skulle han «gjen- nom den analfasen». Under behandling hos psykolog ble han inspirert til å leke med avføring.
– Vi skrev brev, vi reiste, vi lærte. Og vi jobbet intenst, men ganske ensomt.
«Den gangen ble mødre gjort skyldige. I dag vet vi bedre.»
En tid med teorier og skyld 1950-tallets psykiatri var preget av autoriteter og teorier som senere skulle vise seg fatalt feil. Den mest innflytelsesrike var den amerikanske barnepsykiateren Leo Kanner, som i 1943 beskrev «autistiske forstyrrelser i barndommen» 1 – og lan- serte ideen om «kjøleskapsmødrene», de følelse- skalde mødrene som angivelig gjorde barna syke. – Det er rart hvordan en vond teori kan feste seg, sier Ørjasæter. Jeg kjenner fremdeles på den. Vi kunne ikke begripe at vi selv hadde ødelagt barna våre. Hun forteller om de første møtene med helseve- senet. – Jeg husker en mor som tok med sønnen sin til observasjon. Overlegen sa rett ut: «Det er du selv som har skylden».
1 Kanner, L. (1943). Autistic disturbances of affective contact. Nervous Child, 2, 217–250.
AUTISME I DAG 35
Made with FlippingBook Digital Proposal Creator