Intervju
Foreldrene fikk beskjed om å holde seg unna behandlingen. All kontakt gikk gjennom en sosial- kurator. – Jeg ba om å få snakke med psykologen. Hun sa jeg måtte vente, de ville heller høre om min barndom og mitt seksualliv. Å finne sin egen vei Til slutt forstod hun at hjelpen måtte komme et annet sted fra. – Jeg oppsøkte en erfaren psykoanalytiker på egen hånd. Hun sa noe jeg aldri glemmer: Hvis dere hadde gjort barna deres autistiske, ville nesten alle barn i Norge vært autistiske.
De hentet inspirasjon fra Danmark og England. – Vi lærte av foreldre som hadde gått foran. Det var ikke bare sorg, det var kampvilje også.
Hun rister på hodet. – Det var ikke hjelp. Det var en nedbrytning.
Hun nevner den kjente journalisten Arne Skouen, som også hadde en autistisk datter. – Han var en pioner. Han brukte sitt navn og sin posisjon til å kjempe for rettferdighet for «åndssvake og psykisk utviklingshemmede», som man sa da. Han gjorde en kjempeinnsats.
«Vi var så alene. Men vi fant hverandre.»
Det ble et vendepunkt.
– Jeg skjønte at jeg måtte slutte å lete etter skyld, og heller begynne å lete etter forståelse.
Et hjem for et barn uten språk – Dag Tore var et rolig barn, sier Tordis Ørjasæter. Men da han fylte seks, forstod vi at vi ikke kunne klare alt alene. Han snakket fortsatt ikke, og hjel- pen var fraværende. Hun forteller hvordan de søkte om barnehage- plass. En rik kommune som Bærum hadde ingen- ting. Til slutt fikk vi en plass i Oslo, i Husmødrenes barnehage i Lyder Sagens gate. Vi kjørte frem og tilbake hver dag. Det var slitsomt, men det var et lyspunkt. Han ble veldig populær der. De andre barna elsket ham, selv om han ikke sa et ord. «Det var ikke så ofte at et autistisk barn ble populært i barnehagen. Men Dag Tore ble det.» Barnehageårene var en sjelden periode av norma- litet. Så kom skolestart. – Det var som å falle utfor et stup, sier hun stille. Ingen skole, ingen hjelpetil- tak. Bare tomhet. Institusjonstiden – den tyngste beslutningen Da Dag Tore fylte sju, anbefalte barnelegen insti- tusjon. – Jeg husker følelsen av nederlag. Det var ingen plass for ham. Ingen støtte.
Musikk ble et språk mellom mor og sønn.
– Når han var urolig, sang jeg. Jeg kunne stå i stuen og synge folketoner mens han gikk rundt og roet seg. Det var det eneste som hjalp.
Musikken ble senere en bærebjelke i livet hans.
– Han elsket klanger. Han holdt seg ofte for ørene, men lydene var likevel hans måte å være i verden på. Fra privat kamp til fellesskap De første årene var likevel en kamp i ensom- het. Tjenestene fantes ikke, og forståelsen var minimal. – Da Dag Tore var fire, fikk vi høre at kommunen ikke kunne tilby noe. Ingen barnehage, ingen skole, ingen avlastning. Det fantes ingenting.
Men gjennom de små møtene i Bærum vokste et fellesskap frem.
– Vi var mødre og fedre som ønsket å støtte hver- andre. Det var ikke bare sorg, det var kampvilje også.
36 AUTISME I DAG
Made with FlippingBook Digital Proposal Creator