Intervju
små jenter på tre år, som gir både glede og fart i hverdagen. Hun drømmer om lengre ferier, mer tre- ning – og færre søndagskvelder på E18 på vei hjem fra hytta. – Jeg skal ikke ha 365 dagers ferie, men jeg skal ha flere fridager. Og så håper jeg å være frisk nok til å være sammen med barnebarna. Hun legger til at hun gjerne fortsetter med litt faglig arbeid i bakgrunnen, gjerne med en nullprosentstilling. – Jeg har vært med på å samle inn så mye data. Det ville vært synd om det ikke ble brukt. Så jeg håper å kunne bidra litt videre.
Sissel peker på flere utfordringer:
• Habiliteringstjenestene er for små og sårbare. • Psykiatri og habilitering jobber fortsatt for lite sammen. • Geografiske forskjeller i Norge gjør at barn i nord kan få helt andre tilbud enn barn i sør. • Kompetansen er spredt for tynt over lan- det – noe som gjør tilbudet sårbart og at fagpersonene for sjeldent møter autister i sin arbeidshverdag.
Arven og takknemligheten Når Sissel nå runder av et langt yrkesliv, er det sær- lig én ting hun er stolt av: å ha satt psykisk helse på dagsorden i autismearbeidet.
– Det er min arv. Jeg har vært privilegert, og jeg håper at jeg har klart å dele kunnskapen videre.
Og som innledningens bruk av begreper som bauta skulle tilsi har hun virkelig delt av sin kunnskap. Med et langt yrkesliv med fokus på autisme har hun skapt et betydelig ettermæle og hennes erfa- ringer bidrar til bedre behandling og oppfølging av autister i dag. Samtidig peker hun på kolleger som tar arbei- det videre. Hun nevner prosjekter, publikasjo- ner og nettverk som allerede er i gang – og som hun fortsatt kan bidra til, kanskje i en liten nullprosentstilling.
Etterord Når man blar gjennom Sissels historie, blir det tyde- lig hvor mye én person kan bety for et helt felt. Fra de første årene med tvang og makt, via kampen for ASK og psykisk helse, til dagens komplekse disku- sjoner om organisering og brukerroller – Sissel har stått midt i det hele. Og hun gir seg ikke helt enda. – Jeg har lært vanvittig mye, og jeg lærer fortsatt. Det er et privilegium. Ruth Gravdal, Sondre Bogen-Straume og Sissel Berge Helverschou.
– Jeg har vært heldig. Jeg har fått lov til å lære hele livet. Og jeg håper jeg har klart å gi noe tilbake.
Pensjonistlivet – og litt til Privat ser hun frem til mer tid med barnebarna. Tre
44 AUTISME I DAG
Made with FlippingBook Digital Proposal Creator