Innlegg fra erfaringsråd for ungdom
Innlegg fra erfaringsråd for ungdom
Tekst: Jaliny Varathasa Foto: Privat
Bak et smil og en latter skjuler det seg mange his- torier som vi ikke vet om. Selv flyttet jeg for fem år siden inn i et fosterhjem. Med andre ord, så ble jeg fosterbarn som fjortenåring. På det tidspunktet jeg fikk nyheten, så hadde jeg bodd på en barne- vernsinstitusjon i ett år. Det var mange ansatte å forholde seg til ukentlig og lite forutsigbart. Som en udiagnostisert autist, var det derfor en lettelse å få flytte til et fosterhjem. Jeg kunne kjenne en genuin glede og lettelse falle over meg. Personlig, ble det starten på en fantastisk, men også til tider en utfordrende reise. Jeg fikk ende- lig oppleve hvordan det var å bo i et hjem med tilstrekkelig omsorg, kjærlighet og trygghet. Det gjorde at jeg kunne slappe av og lande helt ned. På mange måter, ble det essensielt for oppbyggingen av grunnmuren min. Når jeg tidligere ikke hadde følt meg helt trygg, så jeg konstant etter trygghetstegn. Det er som å være på vakt og leve med et overlevel- sesinstinkt døgnet rundt. Til tross for at jeg virket glad og tilfreds, så strevde jeg en del med lav selv- følelse og tunge tanker. Mye av dette omhandlet at jeg følte meg annerledes, og syntes livet virket over- veldende. Som fosterbarn måtte jeg også flytte fra hjemstedet mitt, bytte ungdomsskole og etablere nye relasjoner. På mange måter var det fint, fordi det ga meg muligheten til å få en ny start. I tillegg var det ingen som kjente til hvem jeg var i den nye byen. Det gjorde at jeg i større grad kunne velge hva jeg ville dele. Samtidig, ble det vanskeligere de to siste årene på ungdomsskolen. Klassen besto av femti elever. Dette gjorde at det var mer støy i klasserommet, vanskeligere å bli kjent med andre og vanskeligere å konsentrere seg. I begynnelsen hadde jeg heller ingen autismediagnose. På mange måter forstod jeg at jeg fungerte annerledes ved å observere andre elever. Det var få som reagerte på
Jaliny Varathasa
høye lyder, endringer i planer og strevde med det sosiale samspillet. Heldigvis, la fostermoren min merke til utfordringene mine. Takket være henne, så ble jeg utredet for autisme. Fostermoren min la tidlig merke til at jeg hadde autistiske trekk. For eksempel, var det vanskelig å holde samtaler med andre, håndtere endringer i rutiner og planer og sanseinntrykk opplevdes som mye sterkere. Jeg husker at det var vanskelig å aner- kjenne at jeg kunne være autist. Hele livet hadde jeg et ønske om å være «normal». Samtidig, merket jeg stadig vekk hvor krevende det var å leve uten en diagnose. Uten en diagnose hadde jeg ikke et verktøy til å forklare behovene og vanskene mine. Enda tyngre var det å være fosterbarn oppi alt dette. Det var mange tanker, følelser og minner som dukket opp, og som jeg måtte få hjelp til å sortere. Tidligere hadde jeg forsøkt å stenge alt inne i et bur. Jeg klarte ikke å forholde meg til mine egne tan- ker og følelser. På mange måter handlet det om at jeg ikke hadde fått tilstrekkelig anerkjennelse eller trøst når jeg uttrykte meg tidligere. Dette gjorde at jeg prøvde å stenge alt inne. Stort sett, endte det opp med at jeg brøt sammen når verden opplev- des som overveldende og kaotisk. I fosterhjemmet ble jeg oppfordret til å uttrykke følelsene mine. På mange måter hjalp det også at jeg var i utredning hos BUP. Der fikk jeg god oppfølging og hjelp til å
30 AUTISME I DAG
Made with FlippingBook Digital Proposal Creator