Eg e ikkje der nå. Blei skylde opp på strandå. Kom så smått te hektene, reiste meg, trene mer, går videre. Men det har gjort noge med meg. Kanskje eg e litt smågal som vil opp på ei bølga igjen. Det å surfa på bølgå e jo en del av meg. Så her e eg, eg puste. Eg leve. Eg hørre, ..............e det e bølgene. Kanskje eg bare e et menneske så leve. Kanskje eg kan komma meg opp på ei og aen bølga igjen? Eg e meg, kanskje litt forandra. Det at eg leve, det at eg nå kan se framøve,…….det at eg ………e. Sånn e vel livet, tenke eg, det går opp… og det går ner. 33 PROFO-NYTT 3/2024
Eg va èin annen der nere. Uvissheten, bekymringen, angsten , uroen og redselen for sammenbruddet. Det å bli dratt ner i dypet,………. hjelpeløsheden og den ubeskrivelige og uutholdelige indre smerten. Det va der, i det tankekjøret eg kunne kjenna på kontrasten i det å surfa å gje seg hen,………….og det å mista . Det å måtte oppleva at mestringen dør. Kjenna seg hjelpelause, tankekjøret, grubling på at de nå ville operera,
Tar de fra meg potensen? …….ka og kem blir eg då?
Made with FlippingBook - PDF hosting